PhD: Husk å feire!

17.01.2020

En kort tekst hvor jeg gjengir et av de beste rådene jeg har fått: du må feire!

I fjor sendte jeg inn mitt første manus til et tidsskrift. Jeg hadde jobbet lenge med det, presentert utkast på konferanse, levert det for vurdering på kurs i akademisk skriving, fått tilbakemelding i flere runder fra en rekke mennesker, og tilpasset manus til alle de formelle kriteriene tidsskriftet jeg rettet meg mot oppga. Dataene mine strakk seg flere år tilbake, og jeg var rimelig klar til å bli ferdig med både teksten og temaet. Etter noen måneder kom tilbakemeldingen. Major revisions. Heldigvis skrev fagfellen noen rosende ord, men det var også tjukt av innspill til teori jeg burde anvende som jeg egentlig ikke kjente spesielt godt og som ville kreve mye arbeid å inkorporere. Det var ikke spesielt oppløftende.

«Så bra! Det må du feire», var Cecilie Engqvist-Jensens entusiastiske respons da jeg klaget min nød ved semesterstart i august, årevis etter at intervjuene jeg skrev om ble utført, et år etter at jeg presenterte materialet på konferanse, og et halvt år etter at jeg sendte inn manus til et tidsskrift. Jeg ble ganske paff over responsen. Skulle jeg feire noe som har tatt så lang tid og fått så lunken respons? Indeed. Alle trinn i prosessen mot publisering må feires, var Engqvist-Jensens tydelige råd. Hun gjentok i mail i etterkant: «Innsending av artikkel: bør feires. Tekst som blir vurdert som alt annet enn avvisning: må feires. Ny innsending: kan gjerne feries. Endelig publisering: MÅ feries».

Så jeg unnet meg en liten feiring. Det var mer oppløftende å se det som en seier at tidsskriftet faktisk var interessert, enn å se det som et nederlag at det gjensto mye arbeid. Jeg brettet opp ermene, leste, tastet, slettet og gjentok prosessen ørten ganger før jeg sendte inn igjen. Så var det bare å vente. Etter noen måneder var svaret minor revision. Denne gangen var det mer åpenbart at det var grunn til å feire. Likevel var det krevende nok å gjøre nye endringer, og nervepirrende å vente på ny tilbakemelding. Nok en gang ble ukene til måneder, og jeg var ikke i havn denne gangen heller. Nå hadde redaktøren ulike innsigelser, både generelle og helt konkrete. Jeg vurderte å grave meg ned. Jeg vurderte hvor mye arbeid det egentlig er greit å legge i en artikkel før jeg heller finner noe annet å holde på med. Og siden jeg nå var så lei teksten min husket jeg ikke å feire. Heldigvis minnet mannen min meg på det. I teorien var jeg enig i at dette tross alt var bra. Jeg var nærmere målet. Etter enda en runde med pirk ble manus akseptert. «Endelig!», tenkte jeg. Men nei. Nå skulle jeg fikse på abstraktet, og så skulle jeg vente på beslutning om hvilket nummer av tidsskriftet skulle ut i. Svaret kom på nyåret, sammen med beskjed om nok en runde bonusarbeid. I april sendes manus til språkvask, så må jeg se gjennom den for å godkjenne, og så kommer artikkelen på trykk i juni. 3 ½ år etter at jeg gjorde intervjuer. 2 ½ år etter at jeg skrev førsteutkast. Et drøyt år etter at jeg sendte inn manus til tidsskriftet. Husk å feire, sier jeg til meg selv. Så i kveld har jeg skaffa barnevakt. 

Hva er lærdommen? Ting tar tid. Den aktuelle teksten er et gammelt FoU-prosjekt, så det skal ikke engang inn i doktorgraden. Men jeg er glad for erfaringen med publiseringsprosess, så er jeg bedre forberedt på hvor tidskrevende det kan være. Og forhåpentligvis gjør erfaringen meg også mer effektiv i neste runde. Dessuten har jeg lært at det er lurt å lete etter seiere. En trenger jammen å feire.