Forelesning for dagen: Sosiokulturell teori? 

Dette blogginnlegget er fritt for bilder av barn, katter eller moteplagg. Det inneholder derimot en form for oppskrift: Sentrale utfordringer i forskningsprosessen, i Anne Line Witteks ord. Dessuten er det utførlige notater og noen av mine refleksjoner rundt dagens forelesning av Wittek: "Hva betyr det egentlig at PhD-avhandlingen bygger på sosiokulturell teori?"

Denne uken er jeg på Phd-kurs i vitenskapsteori og forskningsetikk. Det er tett program med om lag 30 timer forelesning tilsammen, så jeg har ingen ambisjoner om å skrive like utdypende om alt. Men ukens første tema fremsto som såpass konkret og anvendelig at jeg noterer underveis med tanke på at dette kan deles / spares for ettertiden. Jeg håper å skrive en avhandling hvor jeg undersøker barns kommunikasjon om religioner og livssyn i barnehagekontekst. Så vidt jeg kan skjønne er det da relevant å ta utgangspunkt i sosiokulturell teori. Dermed kunne det knapt passet bedre at min første forelesning i vitenskapsteori hadde som mål å dechiffrere hva det innebærer å ta utgangspunkt i slik teori. Alle referanser i denne teksten er hentet fra Anne Line Witteks powerpoint.

Sosiokulturelle perspektiver er et buzzord, fortalte Wittek. Mange sier de bruker det i avhandlingene sine. Men hva legger vi i det? Hvilke føringer gir det? Og hva slags spenn finner vi i perspektivene? Wittek startet med å gjennomgå tre eksempler på relativt nye doktoravhandlinger hvor kandidatene eksplisitt anlegger et sosiokulturelt perspektiv; Helstad 2013, Silseth 2013 og Hirsch 2013. Hun viste eksempler på hvordan likevel innen dette perspektivet vektla ulike elementer. Slik jeg forsto det fokuserer Helstad på kommunikasjon og praksiser i et systemperspektiv. Silseth er derimot opptatt av hvordan mening skapes gjennom dialog, mens Hirsch er opptatt av redskaper og hvordan de former praksiser i kommunikasjon. Silseth og Hirschs avhandlinger skulle vi siden gå gjennom i mer detalj. Flott med konkrete eksempler på hvordan håndtverket kan gjøres!

Sosiokulturelle perspektiver kan gi ulike mulige fokus, fortalte Wittek. På powerpointen fikk vi stikkordene dialog, ytringer, flerstemmighet, aktivitet, mediering, redskap, kontekst, transformasjon og ytringer. Hun gikk gjennom de ulike stikkordene, og koblet til Vygotskij. Poenget var å vise hvor bredt disse perspektivene favner. Rådet var derfor å unngå begrepet i seg selv, det er for bredt til å gi god forklaringskraft. Vær mer spesifikk, sa Wittek. Vi fikk likevel en generell definisjon av hva sosiokulturelle perspektiver kan være: «Forskning i lys av sosiokulturelle perspektiv på læring handler om å undersøke hvordan det fenomenet vi studerer nedfeller seg i historisk samfunnsformasjon» (Derry et.al. 2010).

Arven fra Vygotsky

Jeg forbinder Vygotsky med teorier om barns læring. Barn lærer optimalt når de er i sin proksimale utviklingssone, husker jeg fra grunnfag i psykologi. For meg i dag fremstår det nærmest intuitivt. Det er lettere å lære av noen som er hakket bedre enn deg, enn av noen som fremstår å være et helt annet sted. Barn etteraper de som er litt lengre i utviklingen enn seg, det være seg ved tegning, skriving, turning eller andre ferdigheter. Men før Vygotsky var dette altså ikke selvsagt.

Wittek beskrev Vygotsky som en outsider med bred bakgrunn. Han skrev mye mens teoriene ennå var under utvikling. Det gjør at det han er skrevet fremstår ganske abstrakt, noe som gir mange mulige måter å tolke ham på. Det er altså veldig mange måter å bygge på Vygotsky på. En kjerne er uansett at «menneskelig læring må studeres slik den nedfeller seg i historisk samfunnsformasjon. Læring er kontekstuell, historisk og mediert. Læring på individnivå kan ikke forstås uavhengig av sosialt samspill» (Fra Witteks powerpoint).

Vygotskys filosofiske inspirasjonskilder var særlig Hegel og Marx (Huggler 2004). Wittek fortalte om hvordan deres tanker fokuserer på sammenhenger mellom handling, redskaper og refleksjoner. Vi forstår oss selv i lyset av de erfaringene vi gjør sammen med andre i gitte kontekster. Som religionsviter merker jeg at mine kunnskaper om Hegel og Marx er ganske snevre, og primært handler om deres religionssyn, så her var koblingene mine ganske tynne.

Mens jeg tenkte på Hegel, Marx og religion fortsatte Wittek å fortelle om «The social mind». Vi ble presentert tre ulike tidslinjebegrep: Fylogenesen (utviklingen av menneskeheten), sosiogenesen (utviklingen av kulturer) og ontogenesen (utviklingen på individnivå). Poenget var at Vygotsky mener at vi må legge vekt på alle disse tre. Det går ikke an å studere individet uten å se på den kulturelle verden. Tenkning og handling må ses i sammenheng mellom de redskapene vi bruker. Det er den medierte aktiviteten, transformasjonen mellom disse tre sfærene er det interessante. Vi må se på hvordan vi tar i bruk ressursene utviklet på konkrete tidspunkt i menneskenes historie, i vår gitte kontekst. Vi lærer å bruke verktøy slik de brukes i kulturen vi er i på vårt gitte tidspunkt. Wittek illustrerte dette med eksempel på hvordan hennes barnebarn på åtte måneder sitter og kaster en skje i bordet. Dette er øving på vår kulturelle spisemåte. Et annet sted kunne det å lære å spise innebære å bruke pinner eller hender.

Ulike sosiokulturelle perspektiver

Etter en pause tok Wittek frem den sosiokulturelle læringsparaplyen igjen. Folk er uenige om hva som favner inn under denne paraplyene, fortalte Wittek. Det er ingen tydelige, klare svar på dette, men det er gode innspill vi kan velge å lene oss på. Sounds sensible. Men som vanlig, forskere liker å lage noen klare linjer i tåka, så på tross av uklarhetene kan vi skille mellom to hovedtradisjoner: Dialogiske perspektiver og aktivitetsteoretiske perspektiver.

De dialogiske perspektivene er gjerne inspirert av Bakhtin og Wittgenstein. Andre relevante navn er Linell, Wertsch, Wells og Säljö. I denne tradisjonen er språk helt sentralt. Det vektlegges at det er store tolkningsforskjeller. Mening skapes gjennom diskrepans, opposisjon og forhandling. Kanskje lander vi på felles forståelse, kanskje på ulike, men denne meningsskapingen skjer i møter mellom ulike synspunkter, tolkninger og teorier. Wittek presenterte begrepet rekonstekstualisering, et begrep hun selv er opptatt av og skriver om. Hva skjer når vi flytter begreper fra en kontekst til en annen? Det var tydelig at Wittek var begeistret da hun siterte Wittgenstein (1953) «Words are the chains that set us free». Vi holdes fast av det tingliggjorte språket, men det setter oss også fri. Ressursene binder oss, samtidig som vi står i en posisjon hvor vi kan bruke dem på nye måter, skape noe nytt. Enkeltmennesker og fellesskap utvikler seg gjennom språk.

Silseths avhandling ble brukt som eksempel på dialogiske perspektiver anvendt i praksis. Her er fokus på hvordan de ulike stemmene i klasserommet settes i spill. Dette fremstår relevant for meg å lese.

Aktivitetsteoretiske perspektiver legger mere vekt på hvordan ulike redskaper eller artefakter brukes, det være seg språk, ideer, redskaper, historier, minner eller materielle gjenstander. Her ble Leontiev, Engestrøm, Edwards, Cole og Säljö (også her, han er også representant for dialogiske perspektiver). Hirsch 2013 ble brukt som eksempel på dette perspektivet. Hun har sett på hvordan individuelle utviklingsplaner blir brukt som et redskap i skolen. Hirsch har brukt Wartofsky til å se på ulike bruk av redskapet eller artefaktet. Det kan brukes på helt nye måter, som primær, sekundær og tertiærartefakt. Interessant, men kanskje mindre relevant for mitt arbeid.

Sentrale utfordringer i forskningsprosessen

Siste sesjon av forelesningen gikk med til en gjennomgang av sentrale utfordringer i forskningsprosessen. «Jeg justerte forskningsspørsmålene mine kanskje tretti ganger i løpet av phd-løpet», fortalte Wittek. Uansett er det å definere (A) fokus og problemstillinger helt sentralt. Vi må klargjøre hvordan fenomenet konstitueres på ulike områder: i samspill mellom mennesker, i samspill mellom mennesker og medierende redskaper, og som en del av praksis som er utviklet over tid. Wittek viste oss problemstillingene til henholdsvis Silseth og Hirsh. Det er viktig å ha klare forskningsspørsmål til enhver tid, understreket Wittek. Men disse kan stadig endre seg. Det må vi være klar over. (Dette høres jo kjent ut, jeg ser det komme).

(B). Valg av enhet for analyse. Dette er viktig, sa Wittek. Hvilken enhet for analyse etableres når noen elementer fra en kompleks og sammensatt praksis fanges opp av f.eks. videokamera, diktafon, forskerens blikk osv. Hvilken del av dette komplekse bildet er det vi ser på? Hva slags kunnskap kan dette gi oss? Hva er det du kan se når du gjør det valget du gjør? Dette valget har betydning for alle andre faser av forskningsprosessen. Skal jeg se på hva personalet sier, hva ungene sier, hva ungene leker i etterkant av en samling? Jeg vil jo gjerne gjøre både det andre og tredje, men det henger jo sammen med det første. Hvor blikket rettes påvirker i stor grad hvilke data jeg får. En medstudent fortalte om hvordan NSD har satt premisser for hennes forskningsspørsmål fordi hun forsker på barn. Dette må nok jeg regne med å møte også, siden forskning på både barn og religion hver for seg sees på som sensitivt. Disse erfaringene og denne prosessen med å komme frem til endelig forskningsdesign er viktig «kappemat», rådet Wittek. Antagelig et nyttig råd.

(C) Å spore fenomenets røtter. Vi må plassere oss i historikken til fenomenet vi studerer. Dette sammenfaller gjerne med review. Vi må se hvordan de ulike «genesene» henger sammen. Men en avgrensing er nødvendig. Dette blir viktigere og viktigere, sa Wittek. Mange kandidater sliter med å plassere seg i feltet, men det å plassere seg er en veldig viktig prosess. Kanskje må vi plassere oss i to felt, men vi må likevel posisjonere oss. Igjen fikk se eksempler på hvordan dette kan gjøres gjennom blikk på avhandlingene til Silseth og Hirsh. Det var f.eks. interessant å se hvordan Hirsh argumenterte for å holde reviewet på et nasjonalt (svensk) nivå, fordi konteksten er særsvensk. Thomas Moser virket mer kritisk til en slik avgrensing. Både Moser og Wittek var derimot helt enige at det er umulig å si at «dette feltet ikke er forsket på», slik ferske phd-studenter ofte sier (følte meg litt truffet der ja). Da sendes studenten tilbake til skrivebordet. Vi må alltid plassere oss i et felt. Jeg tenker at det handler kanskje om hvor snevert en plasserer «det jeg forsker på»? Wittek sa for øvrig at det var greit å si at det er lite forskning, så lenge en kan dokumentere det (jeg har søkt på dette, dette og dette i følgende databaser, da fant jeg kun...).

(D) Innsamling av data avhenger av fokus og problemstillinger, tema for analysen, review og den nisjen du har plassert deg i. Igjen fikk vi se eksempler fra de to avhandlingene.

(E) Analyse av data veksler stadig mellom del og helhet. Wittek snakket om innholdsanalyse. Det hørtes ganske synonymt ut med tematisk analyse. En mulighet er å bruke en kronologisk tilnærming hvor en presenterer dataene som et narrativ med kronologisk presentasjon. Silseth har gjort en interaksjonsanalyse, mens Hirsh gjorde en innholdsanalyse. Jeg tenker interaksjonsanalyse er mest relevant for meg å lese mer om i første omgang.

Forelesningen gikk mot slutten, og vi rundet av med å gå tilbake til vitenskapsteorien med spørsmålet «Hvorfor trenger vi en analytisk / vitenskapsteoretisk inngang»?. Spørsmålet om både hvorfor og hvordan skal vi vel sysle videre med både denne uken, og de videre. Avsluttende råd kom via et sitat fra Säljö:

"We are all swimming in the same river, we are just positioned a bit differently and we cannot see each other owing to the flooding, the rocks, or the bending of the river as it interacts with its environment" (2011: 203)

...

Så, hvordan gikk første sesjon av vitenskapsteorikurset? Det er for det første veldig deilig å være på studentplass fremfor ved kateteret i en forelesning. Jeg hadde sansen for Witteks veksling mellom blikk på teoretisk bakgrunn, konkrete eksempler og praktiske erfaringer. Så er spørsmålet, er jeg noe nærmere? Har jeg forstått Wittek rett? Hva vil jeg tenke om dette når jeg har lest og skrevet mer noen år frem i tid? Dagens forelesning har i alle fall gitt meg en retning på hvor jeg bør starte å lese, og noen råd om hva jeg bør være oppmerksom på i prosessen. Det er jo ikke verst bare det.

Her er avhandlingene: 

Hirsh, Å (2013). The individual development plan as Tool and Practice in Swedish compulsory school. School of education and Communication, Jönköping University, Dissertation Series No. 20

Silseth, K. (2013). Constructing learning dialogically; learners, contexts and resources. Exploring how students and teachers participate in game- based learning and digital storytelling in educational settings.Faculty of Educational sciences, University of Oslo.


Har du lest helt hit? Isåfall er du blant de få som kanskje vil lese mer om min vei til doktorgrad? Det kan du gjøre her. 

Dagnes foreleser: Anne Line Wittek