googlef507e5cbf0ca33a0.html

Doseringsdansen: Om hermeneutikk og pedagogikk

01.11.2018

Denne uken er jeg altså på kurs i vitenskapsteori og forskningsetikk, og i dag har jeg vært på forelesning om hermeneutikk. Professor Finn R. Hjardemaal ledet oss gjennom hermeneutikkens historie, med særlig vekt på Schleiermacher, Dilthey og Gadamer. En fantastisk forelesning! I den forbindelse har jeg gjort meg noen refleksjoner om universitetspedagogikk.

Det siste året har jeg lest diverse litteratur om læring i høyere utdanning. Gode lærere jobber med å gjøre undervisningen samstemt, har jeg lært. De jobber med at det er sammenheng mellom læringsmål, læringsaktiviteter og vurdering. (Biggs og Tang 2011). De reflekterer over egen undervisningspraksis, samarbeider med kolleger, gir gode eksempler, tilpasset veiledning, og innhenter tilbakemeldinger om elevenes forståelse (Hattie 2012, 2015). Aller helst anvender de også tekniske hjelpemidler i samsvar med fagkunnskap og pedagogiske refleksjoner. (Mishra og Koehler 2006). Forskningen gir mening for meg, og jeg etterstreber å implementere rådene i egen undervisning. Det er gode argumenter for å utvide undervisningsrepertoaret fra tradisjonell kateterundervisning. De fleste har nok opplevd å «falle av» foreleserens doseringer, ja selve ordet dosering har negative konnotasjoner. Men det finnes unntak. De beste foreleserne trenger ikke digitale duppeditter. Men de nøyer seg heller ikke med å dosere. De danser doseringsdansen. Jeg så den igjen i dag. 

En eldre mann beveger seg foran i rommet. Bøyer seg frem, gnir seg i hendene, knipser, nikker, peker poengtert. Han rynker panna, myser, tenker, et lurt smil. Smådanser rundt, viser tidens gang med hendene, strekker seg på tærne. Sukker tungt, bøyer seg i knærne. Gynger lett. Holder seg på låret. Vipper mot siden. Tegner på tavla, rister litt på den andre armen. Når mennesket reiser mot en høyere himmel i foredraget vises himmelen med hånden over hodet.

Dansen improviseres frem, uten koreografi, men med nær sammenheng med omfattende fagkunnskap og det entusiastiske forholdet til denne. Doseringsdansen akkompagneres, som navnet tilsier, av jevn formidling av et faglig tema. På samme vis som dansen preges av variasjon, er stemmebruken aktiv og krydret med ulike kommunikative virkemidler. Vi møter dramatiske pauser, øking og senking av taletempo, kremting, humring, latter og hvisking. Noen ganger sømløst, andre ganger mer eksplisitt.

Klassisk hermeneutikk har, jeg sier dette veldig lavt, (hvisker) noe til felles med positivsme (ler, tar en liten pause). Dilthey er der, han problematiserer ikke godt nok, i henhold til Gadamer, viktigheten av forforståelsen.

Doseringsdansen beskrives ikke i de store metastudiene om undervisning og læring. Den omtales vel strengt tatt ikke med dette begrepet noe sted, så vidt jeg vet. Men de fleste av oss har sett den. Noen har danset den. De færreste behersker den. Jeg elsker å følge den. Men forskere har faktisk diskutert virkningen av dens bakenforliggende årsak: entusiasme.

Blir studenter forført til å tro at de har lært mer enn de har i møte med entusiastiske lærere? Det er fascinerende å lese om hvordan forskere har rigget undervisning med skuespillere som forelesere med instruksjon om å fremføre et budskap med mer eller mindre entusiasme, og med et manus med mer eller mindre faglig innhold. Funnene spriker. Noen studier konkluderer med at studenter lar seg forføre av foreleserens entusiasme, og tror de har lært mer enn de faktisk har. Andre studier finner at læreres entusiasme kan påvirke studenters oppmerksomhet og interesse i positiv retning. (Strømsø 2016).

Jeg leser forskningen med stor interesse, men kjenner godt hvordan entusiasmen for hermeneutikkens historie påvirker meg. Jeg noterer, relaterer, og får lyst til å lese mer. Fordi det er spennende, fordi det rett og slett er gøy. 

Gøy? Skal undervisning på universitetsnivå være gøy? Spørsmålet har vært heftig debattert i ulike publikasjoner og sosiale medier. Fra neste høst stilles nye krav om pedagogisk kompetanse for fagansatte ved universiteter og høgskoler. Mens mange mener dette er på høy tid, harselerer andre med forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybøs uttrykk «undervisningsgøy». Jusprosfessor Benedikte Høgberg uttaler til studentavisen Universitas at «pedagogikk er noe man benytter i opplæring av barn», og får støtte av professor i statsvitenskap Raino Sverre Malnes. «Studenter ved et ordentlig universitet er ikke elever, som man skal kurtisere for å få dem til å lære», sier han. «Studenter skal anstrenge seg for å følge med, og de som klager over tråkige forelesninger, er like ille som forelesere som klager over late studenter» (Universitas 25.09.18).

Jeg blir oppgitt av motstanden. Det er gode grunner til å reflektere over hvordan en legger opp undervisningen sin for at studentene skal få godt læringsutbytte av det. Kanskje er ikke «gøy» det beste adjektivet å etterstrebe. Men alle som har vært i en forelesningssal har opplevd mer eller mindre gode og dårlige forelesninger. Det er et gode om undervisere får en større verktøykasse for praksisen sin. For det er mange veier til Rom. Det er nyttig å kjenne til de ulike veienes fordeler og ulemper. «Sage on the stage» eller «guide on the side»? Jeg sier ja takk begge deler. Alt til sin tid. Ikke all pedagogisk kompetanse kan læres. Men god undervisning er gøy. Den tradisjonelle forelesningen kan være en krevende form. Mange snubler, og mister studentene på veien. Men noen danser doseringsdansen. 

...

...Var det egentlig vitenskapsteori og etikk du ville få input om? Isåfall vil jeg gjerne tipse om BBCs podcastserie In Our Time. Her inviterer Melvyn Bragg ulike gjester til å drøfte ulike temaer knyttet til filosofi. 

Kom også nylig over denne gavepakken av en podcast: The Partially Examined Life . Her diskuterer fire fyrer med filosofibakgrunn ulike filosofer og filosofiske tekster på en lettbeint måte, forståelig også for oss som ikke har studert filosofi. 


- Tilbake til bloggen - 


Litteratur:

Biggs, J. & Tang, C. (2011). Teaching for Quality Learning at University. Berkshire: Open University Press. Kap. 2 (s.16-33) og kap. 6 ( s. 95-110)

Hattie, J. (2012). Know Thy Impact. I: Educational Leadership, September 2012, Vol. 70, Number 1, s 18 - 23.

Hattie, J. (2015). The Applicability og Visible Learning to Higher Education Teacher - ready research review. I: Scholarship og Teaching and Learning in Psychology, 2015, Vol , 79-91. https://psycnet.apa.org/journals/stl/1/1/79.pdf

Mishra, P., & Koehler, M. J. (2006). Technological Pedagogical Content Knowledge: A framework for teacher knowledge. Teachers College Record, 108(6), 1017-1054. doi: 10.1111/j.1467-9620.2006.00684

Strømsø, H. (2016): «Forførende entusiasme: 40 års forskning på Dr. Fox-effekten». I Uniped, volume 39 no. 2-2016 p. 118-130 https://www.idunn.no/uniped/2016/02/forfoerende_entusiasme_40_aars_forskning_paa_dr_fox-effekten

Illustrasjonsfoto: Positions of the Hands (1910) from the work of Joseph Gibbons Richardson (1836-1886), formidlet av rawpixel.com.