Whakamihi. Kunsten å anerkjenne. Foreldreperspekiv fra en barneskole i Aotearoa New Zealand.

11.06.2021

"Kia ora koutou, welcome to all of you", åpner Mister Bird. Vi er på utveksling i New Zealand. Selv er jeg stipendiat i utdanningsvitenskap ved USN i Norge, og besøker lærerutdanningen ved Victoria University of Wellington. Det er lærerikt og inspirerende å bli bedre kjent med forskning og styringsdokumenter for skole og barnehage i et annet land. Den virkelig store reisen har likevel vært å være her som forelder. I dag har vi vært på samlingsstund på skolen, og fått en ny fremvisning i kunsten å anerkjenne. Det rammet på en god måte inn mye av det vi har lært her.

Veggmaleri i skolegården (ikke Mr. Bird)
Veggmaleri i skolegården (ikke Mr. Bird)

Å være i Aotearoa New Zealand har vært en lang reise på mange vis. Vi har reist langt, vi har vært her (forholdsvis) lenge, og jeg har lært andre ting enn hva jeg trodde. Mens det å ha arbeidsplass på universitetet har vært interessant i seg selv, har det som lærerutdanner vært en stor bonus å reise som familie og å følge barna som foreldre på den lokale skolen. Det å høre om barnas erfaringer og å selv gjøre erfaringer som foreldre her blir rett og slett et bonus-case for min egen læring. Og noe av det mest inspirerende å ta med seg hjem er nettopp hvordan skolen så aktivt og gjennomført jobber med kunsten å anerkjenne.

Annenhver uke har skolen samlingsstunder for alle skolens elever, fra 1. til 8.trinn (de fleste barna her begynner på skolen når de er fem år, selv om skolestart er mer fleksibelt her enn i Norge). Trinnene veksler på å ha ansvar for programmet, mens skolens rektor kommer med visdomsord som en fast programpost. De kaller faktisk posten det, «wise words from Mr. Bird», og det er fortsatt uklart for meg om det er noen ironisk tvist i det, eller om det er gjennomført oppriktig ment. Men selv om barna av og til kan synes talene hans er vel lange, er det absolutt visdom å hente. Dagens samling handler om å anerkjenne alle som jobber i kulissene på skolen. Resepsjonisten, regnskapsføreren, kontorlederen og vaktmesteren blir i tur og orden hyllet av rektor, og får kort og tegninger barna har laget til dem. Det er helt tydelig at de setter pris på det, og rektor har helt åpenbart rett i at skolen er avhengig av flere enn elevene og lærerne. Jeg tenker meg om, og innser at jeg vet faktisk ikke hvem som er vaktmester på barnas skole i Norge, eller hvilke administrative stillinger skolen har.

Kontorteamet. Bilde hentet fra skolens åpne Facebookside
Kontorteamet. Bilde hentet fra skolens åpne Facebookside

Anerkjenningen av de ansatte går inn i skolens mønster. På en annen samling ble lærerstudentene som hadde vært på skolen en periode takket av. Rektor beskrev veksten deres, fra usikre observatører, til ressurspersoner som tok ansvar i klasserommet. Da en av skolens murer ble dekorert av en tidligere elev, ble også han behørig takket, og gitt sjansen til å gi elevene noen bevingede ord om sin vei til å bli grafittikunster. Og på hver eneste samling snakket rektor opp skolens elever, lærere og alt de får til på skolen. Det var rett og slett et skoleeksempel i positiv forsterkning. Og det er tydelig at det får elevene til å ville strekke seg. 

Ash i gang med maling av skolemuren
Ash i gang med maling av skolemuren

Hver uke deler lærerne dessuten ut diplomer til utvalgte elever fra hvert klassetrinn. Utmerkelsen kalles HEART-awards, og akronymet står for Hauora (maori ord for «well-being»), Excellence, Aroha (kjærlighet), Rescilience og Team-work. Verdiene er utledet fra maori-konseptet Manaakitanga, et grunnprinsipp i maori kultur som omhandler vennlighet, godhet og prosessen av å vise respekt, generøsitet og omtanke for hverandre. Jeg tror ikke det var en eneste samling uten at rektor snakket om verdien av manaakitanga. 

Første gang diplomene ble delt ut på samling måpte jeg litt. Det å dele ut priser til enkeltelever er uvanlig i norsk skolekultur, og mens vi var i Wellington gikk debatten friskt i Norge i kjølvannet av at to skoleelever i Oslo fikk en pengepremie for å ha avgangsklassens beste resultater. Mens mange i Norge reagerte sterkt på dette, var prisutdeling, stipender og utmerkelser en dagligdags del av skolekulturen i New Zealand. Mens det fantes kritiske stemmer mot presset og konkurransekulturen dette kunne sees å fremme, fremsto HEART-prisen som en type utmerkelse som kunne fungert i en norsk kontekst også. Lærerne så ut til å passe på at prisene gikk på rundgang, og at alle ble priset for sin innsats i klasserommet på et tidspunkt. Prestasjoner som ble fremhevet kunne være alt fra gode lederegenskaper til kreativitet og evne til å dele refleksjonene med klassen, til å inkludere alle i lek, eller til å fortsette å stå på selv om arbeidet med å lære alle de ulike bokstavene kunne være vanskelig. Både lærere og rektor fremhevet hele tiden innsats og prosess, og brukte eldre elever som gode eksempler for de yngre. Når førsteklassingene fikk sine diplomer, ble utdelingen alltid avsluttet med å fremheve innsatsen, og å si «cause these little feet can make...» før hele salen svarte «big steps!». Fra å fremstå fremmed gikk det over til å bli et rørende ritual.

Utdeling av HEART-award
Utdeling av HEART-award
Tekst fra HEART-award
Tekst fra HEART-award

Vi så også manaakitanga i praksis da yngstemann var usikker og redd en første perioden på skolen. Når hun ikke forsto hva som ble sagt, ble storesøster tidvis hentet for å oversette, og en dag det rant over av vanskelige følelser for minstemann fikk hun være med i storesøsters klasse i stedet. Jeg skulle ønske alle barn som er usikre, redde og strever med språk og kultur kan møte en slik fleksibilitet på skolene sine om de først er så heldige å ha et søsken eller en annen som kan hjelpe dem på veien. 

Uteundervisning, tryggheten er etablert. Bilde fra skolens facebookside.
Uteundervisning, tryggheten er etablert. Bilde fra skolens facebookside.

Fremhevingen av manaakitanga som kjerneverdi er nøkkelord for en annen form for viktig anerkjennelse. Maori språk og kultur var en påfallende stor del av skolehverdagen. Første gang vi var tilskuere på en skolekonsert visste vi ikke hva vi skulle tenke når vi så samlingen barn med ymse bakgrunn fremføre ulike hakaer, sermonielle danser knyttet til maorikultur. Vi kom fra et Norge hvor diskusjoner om kulturell appropriering var dagsaktuelle, og det røska i vår politiske korrekthet å se en barnegruppe hvor maoriteten neppe var maori stå og stampe og flekse muskler som om de var krigere. Men etter å ha observert over tid, lest mye og snakket med mange, endret vi mening. Inkorporeringen av maori språk og kultur på skolen gikk utover det som gjerne kritiseres som «tokenism», den var mer enn symbolsk. Jeg vil skrive mer om dette i en annen tekst, men kan i alle fall fastslå at det i den offentlig diskursen og i økende grad i skolepolitikken fremsto som essensielt at maori språk og kultur skulle gjøres aktuelt for alle elever.

Kapa haka. Bilde fra skolens åpne Facebookside.
Kapa haka. Bilde fra skolens åpne Facebookside.

«Å lære te reo (maori språk) er et felles ansvar», skrev den vise Mr. Bird i de ukentlige skolebrevene, og sendte oss noen gloser både barn og voksne ble oppfordret til å lære seg. Jeg erfarte at barna våre lærte minst like mye te reo i hverdagen i Aotearoa New Zealand som de lærte engelsk på skolen i Norge, og det var nærmest pinlig å fortelle lærerne at de i Norge knapt hadde vært eksponert for mer samisk enn hilsningsord og enkeltgloser i forbindelse med samefolkets dag. I begynnelsen var innslagene av te reo forvirrende for både barn og voksne, men det var likevel lærerikt å se hvor respektfullt og ydmykt maoriperspektiver ble implementert. Barna danset og sang ulike sanger under kyndig veiledning, de lærte om ulike myter, og da eldstebarnet lærte om landets historie startet tidslinjen med den polynesiske oppdageren Kupe, ikke med kaptein Cook slik kolonihistorien gjør. Alle samlinger ble innledet på te reo, og når nasjonalsangen ble sunget, var det alltid med te reo verset først. Kunne jeg funnet ting å kritisere? Absolutt. Men i det store og hele ble jeg imponert. Lærerne jeg snakket med ga derimot ikke uttrykk for å være imponert over egen innsats, de mente både skolen og landet hadde mye å jobbe med i dekolonialiseringsprosessen, men de var i det minste på vei.

Den siste formen for anerkjennelse var anerkjennelsen av foreldre og utvidet families kultur og prioriteringer. En ting var at barna allerede ved oppstart ble bedt om å vise klassen bilder av seg, interessene sine, familien og hjembyen sin slik at klassen kunne bli bedre kjent med dem. En annen ting var at høytider som var viktige for flere barn i klassen ble markert. Men aller mest handlet det om at vi hadde langt flere møtepunkter med skolen enn hva vi er vant med hjemmefra, og at skolen i all sin kommunikasjon var tydelig på at de hadde åpne dører og inviterte innspill fra familiene. Foresatte ble på generell basis oppfordret til å komme innom klasserommet etter skoletid for å se hva barna våre jobbet med, vi ble invitert til hyppige samlinger og konserter, foreldrerådet arrangerte flere foreldrekaffer, og de enkelte klassene inviterte til teaterforestillinger. I tillegg ble vi invitert til samtaler med barnas lærere - både med og uten barn. Særlig det siste satte jeg pris på, for selv om barna er i sentrum kan det tidvis være ønskelig å drøfte saker uten alderstilpasset filter (for den utenlandske leser kan jeg opplyse om at barna alltid er tilstede slik jeg kjenner norsk kontekst). Som foreldre ble vi også invitert til å hjelpe til ved ulike anledninger, slik som ved sportsarrangement og ekskursjoner. Det ga nok en anledning til å bli bedre kjent med barnas hverdagsmiljø. 

Skolens tilnærming til lekser var også en befrielse. Her var den eksplisitte tilnærmingen at lærerne anerkjente at barna levde «veldig rike og travle liv utenfor skolen», og at de derfor hadde en «low-key» tilnærming til lekser. De ble oppfordret til å lese daglig, noen ganger var det spesielle øveord, og hun som skulle lære gangetabellen ble tipset om hvordan vi sammen kunne øve på det. I perioder fikk vi også skjema hvor vi skulle krysse av for om dette var noe vi gjorde daglig. Skjemaet inneholdt derimot info at om barnet gikk på ulike fritidsaktiviteter, regna skolen det som alternativ læring, og vi kunne droppe hjemmearbeidet disse dagene. Det var mildt sagt en befrielse. Foreldre ble heller oppfordret til å spille spill, dra på tur eller gjøre andre aktiviteter sammen med barna sine. Som vi jo hadde mer tid til når vi slapp den daglige krangelen om lekser med barn som allerede hadde hatt en lang dag på skolen.

Alternativ læring var også ordene som ble brukt da vi ved noen anledninger ba barna fri fra skolen for å dra på ulike fotturer og hytteturer i marka. «Enjoy the tramp, it's education for sure!» var kommentaren fra den ene læreren. Det var i sannhet deilig å bli møtt som kompetente voksne som kunne ta gode valg for egne barn, og å vite at lærerne generelt la opp undervisningen på en slik måte at det ikke var for forstyrrende for progresjonen om alle barna ikke var til stede til enhver tid. Tvert imot ble skoletiden også brukt til idrett og musikkundervisning. «Alternative learning», var mantraet. Det er klart at fleksibiliteten i opplæringen fort kan forsterke sosiale forskjeller. Men det er også lett å la det beste bli det godes fiende, og å lage rigide regler heller enn å finne kompenserende systemer.

Bygging av demning med venner en mandag morgen = gyldig fravær
Bygging av demning med venner en mandag morgen = gyldig fravær

Den som kjenner en, kjenner ingen. Det er åpenbart urettferdig å sammenlikne erfaringene fra en ressurssterk skole i det sosioøkonomiske smørøyet i Wellington med en fattig forstadsskole i Oslo. Samtidig tenker jeg at kontrastene handler om mer enn økonomi. Det var imponerende og inspirerende å se hva skolen fikk til, både i møte med barna og foreldrene. Og møtet med skolen var virkelig en oppvisning i hvor mye anerkjennelse betyr, på så mange måter. Det er mye vi setter stor pris på ved norsk skolesystem, men selv om det er typisk norsk å være god, har vi også åpenbart mye vi kan lære.