#SanctaMetoo

Helgen eller hore? Har ingenting å si når det kommer til seksuell trakassering. I anledning Luciadagen skriver jeg om #SantaMetoo og ser på middelalderskriftet Legenda Aurea med brillene til Ellen fra parterapi. Teksten ble publisert på Dagbladet.no 13.desember 2018. 

Bilde: Santa Lucia malt av Jacopo Palma il Giovane, 1620

#SanctaMetoo

L. brøt med samfunnets forventninger. Hun hadde et brennende samfunnsengasjement, som provoserte mektige menn. Til gjengjeld ble hun sjikanert, truet med voldtekt og til slutt drept.

Høres det kjent ut? De siste årene har #metoo-kampanjen satt søkelys på seksuell trakassering. Individ etter individ, gruppe etter gruppe har delt sine erfaringer i sosiale medier. Skuespillere, musikere, IT-ansatte, helsearbeidere, akademikere, en etter en har de trukket skambelagte og fortiede erfaringer frem fra mørket. Ansvaret ble fordelt der det hører hjemme, hos den som tråkker over grensen. For det er ikke slik at det er kvinnens ansvar om hun blir utsatt for trakassering. For som et skråblikk på historien snart skal vise kan selv helgener bli utsatt for de groveste seksuelle overtramp.

L.s fulle fornavn var nemlig Lucia. Historiene om henne ble ikke dysset ned og glemt. Hun ble helgenkåret etter sin død, og lever videre i sagn og sanger. På helgendagen hennes 13.desember synger hvitkledde barn om lysets seier over mørke, mens lettrørte foreldre tørker tårer og dypper tørre lussekatter i kaffen. Sangene handler riktignok ikke om seksuell trakassering. Men det kunne de gjort. La meg presentere: #SanctaMetoo

Fortellingene om Lucia er svært gamle. Sannsynligvis er de basert på en historisk person som døde tidlig på 300-tallet, og allerede på 400-tallet ble Lucia dyrket som helgen. Min variant baserer jeg primært på gjendiktningen i Legenda Aurea, en samling helgenlegender nedtegnet for første gang i ca 1260. Jeg har lest boka med et svært selektivt feministisk blikk, ikke ulikt Ellen i Parterapi. Selvfølgelig handler boka om flest menn, men vi møter også en rekke kvinnelige helgener, hvorav mange ble utsatt for seksuell trakassering. For Lucia var ikke alene.

Vi møter for eksempel den hellige Agnes. Forfatteren er opphengt i utseende hennes, men ikke bare; «Hennes ansikt var skjønt, men hennes tro var skjønnere». Agnes lover å leve et liv i jomfruelighet. Åpenbart et ideal for helgener i middelalderen, heldigvis i mindre grad nå. En mektig mann blir forelsket i henne, men avvist. Som hevn sørger han for å få henne sendt til et bordell.

Det samme skjer med Agatha, også hun kjennetegnet av et «edelt sinn og meget vakker». Som Agnes blir hun overlatt til et bordell etter å ha lovet jomfruelighet og avvist sin mektige beiler. Siden blir hun kastet i fengsel og torturert. Heller ikke her spares det på de kjønnslige referansene. Torturistene blir beordret til å «dra i brystet hennes, og til slutt skulle de hugge det av». Men Agatha lar seg fortsatt ikke kue. Hun tar definisjonsmakt og svarer: «Inne i meg, i min sjel, har jeg bryst som er uten skade, og ved disse nærer jeg alle mine sanser, de bryst som jeg alt som barn viet til Herren». Riktignok drepes hun til slutt ved å rulles naken over potteskår lagt over glødende kull, men det er ingen tvil om at hun er heltinnen i fortellingen.

Også den hellige Justina avviser sin beiler. Han forsøker seg på overtalelser og fristelser, og inngår en pakt med djevelen for å få sin vilje med Justina. Men det hjelper ikke. Når verken djevelen eller beileren kommer noen vei forsøker de å sverte ryktet hennes. «Klassisk», tenker min indre Ellen.

Den hellige Eufemia skiller seg nærmest ut blant de kvinnelige helgenene ved at utseende hennes ikke beskrives. Da hun fengsles for sin tro blir hun likevel forsøkt voldtatt av dommeren. Men hun kjemper imot, og Guds kraft lammer dommerens hånd. Etter å ha feilet i å torturere henne på ulikt vis grunnet Guds stadige inngripen, befaler dommeren at «alle skamløse og lystne» unge menn som kan oppdrives skal føres til Eufemia for å «forlyste seg med henne til hun ble utmattet og døde». Også denne planen feiler. Verken glødende kull, flammer eller ville dyr skader helgenen, og det må et sverd til før den kvinnelige helgenen «slutter seg glad til det himmelske kor».

Fortellingen om Lucia forblir likevel min favoritt. Hennes provokasjon er ikke bare kristentro og jomfruelighet, hun deler også ut alle sine eiendeler til de fattige. Hennes forlovede angir henne, og hun må svare for konsulen. Også han mener det er en passende straff å plassere Lucia på et bordell. Der skal hun plasseres for å bli kvitt "renheten" sin så Den hellige ånd forlater henne. Men Lucia blir stående bom fast, og leverer det som må være middelalderens beste me too- håndtering: "Kroppen blir ikke uren", sier Lucia, "hvis ikke sinnet er villig. For hvis du lar meg krenke mot min vilje, vil min kyskhet bli meg fordoblet».

Så hva er moralen? Seksuell trakassering er ikke noe nytt. Det er ikke din feil, og du kan bli utsatt selv om du er en helgen. Idealene om renhet og jomfruelighet kan middelalderen få ha for seg selv, men lær likevel gjerne av Lucia: Du eier definisjonsmakten. Det er overgriperen som skal skamme seg.

Frihagen, A., Tosterud, B., & Langslet, L. (2012). Legenda aurea : Helgenlegender fra middelalderen i utvalg (Verdens hellige skrifter). Oslo: Bokklubben.