Religionsdidaktikk: Noas ark og fargestifter til

Hvordan gjøre religionsformidling engasjerende uten å bli for involverende? Hva er egentlig forskjellen på trosopplæring og å lære om fortellinger fra ulike religioner? I dette blogginnlegget skal jeg undersøke spørsmålene gjennom å se på ulike tilnærminger til Noas ark. Jeg vil se på eksempler på undervisningsmateriell, eksempel på en analyse av fortellingen brukt i trosopplæring, og skamløst krydre og vurdere det hele ut fra egen anekdotisk erfaring. 


Fortellingsstund ved kjøkkenbordet

Det har regnet nærmest sammenhengende ei uke, og jeg er hjemme med min febersyke seksåring. Tid for fortelling. «Har du hørt fortellingen om verdens mest berømte regnvær?», spør jeg. Hun tror ikke det. «Den fortellingen er så berømt at det står om den i de hellige bøkene til både jøder og kristne og muslimer», rammer jeg inn. «Jeg vet om bibelen!», avbryter Petra beleilig, og jeg griper tråden. «Ja, og du vet, der står det at Gud skapte himmelen og jorda, og at han skapte dyrene og menneskene, og at han så på alt han hadde skapt og så at det var godt. Men etter hvert begynte Gud å angre seg. Han så at menneskene slett ikke gjorde sånn som han hadde sagt. De var slemme mot hverandre, de stjal og slo og krangla, og behandla hverandre skikkelig dårlig. Til slutt fikk Gud nok. Han kikka rundt på jorda, og så at det bare var en mann som var rettferdig. Det var Noa.»

Vi jobber med fortellingen i over en time. Det viser seg at Petra har hørt den før. Hun vet at Noa skal samle sammen mange dyr, og hun vet at det skal bli et kjemperegnvær. Vi lager en liste over dyrene, før vi samarbeider om å fortelle hvordan dyrene går om bord i båten. Blant dyrene som går om bord lister hun opp en løve, papegøye, and, katt, flamingo, undulat, hest, skjære, ku og rotte. Hun dveler lenge ved rotta. Det er en rotte med klissete pels, beskriver hun, og på magen har den en flekk uten hår. Dessuten gjør den ingen nytte for seg, den bare stjeler eggene til fuglene. Men den får være med likevel, det kan jo ikke bare være pene og flinke dyr i båten. Det er ingen tvil om at ungen lever seg inn i fortellingen. Når listen er komplett spiller vi fortellingen ut. Jeg forteller, mens Petra lager dyrelyder og illustrer hvordan katten lister seg, hesten galopperer og kua tramper sakte opp landgangen til båten gjennom å tromme i bordet. Slik fortsetter vi gjennom fortellingen. Jeg beskriver hvordan det begynner å regne og blåse, Petra illustrerer gjennom blåselyder, tromming og håndbevegelser. Når fortellingen er ferdig vil Petra tegne hvordan det så ut. Men hva holdt vi egentlig på med? Dreiv vi med noe som var religiøst involverende?

Noahs ark i ulike læreverk

Noahs ark er en sentral fortelling i både jødedom, kristendom og islam, og så vidt jeg vet formidles den på småtrinnene i alle nyere læreverk i RLE / KRLE. Ofte møter elevene en forenklet versjon av teksten slik at de kan lese den selv, gjerne illustrert med kunstbilder eller illustrasjoner laget for læreverket. Under er to eksempler fra Gyldendals læreverk Vivo, og Inn i livet, opprinnelig utgitt på Samlaget. Mens elevboktekstene er svært forenklet og relativt platte, gir lærerressursene tips til mer kreative måter å jobbe på. Læreren oppfordres f.eks. til å be elevene mime dyrene, til å dramatisere at de går om bord i arken, vise at det kommer store bølger, og til å feire at dyra kommer på land igjen.

Fra "Vivo 1-2" , Gyldendal
Fra "Vivo 1-2" , Gyldendal
Fra "Inn i livet 1", Det norske samlaget
Fra "Inn i livet 1", Det norske samlaget

Noahs ark i trosopplæring

I artikkelen «Læring inn i den kristne religionen»beskriver Elisabeth Tveito Johnsen hvordan fortellingen om Noahs ark blir formidlet i en trosopplæringskontekst. Johnsen beskriver detaljert hvordan en trosopplærer tilknyttet Den norske kirke formidler fortellingen ved hjelp av en levende formidling hvor barna ble tatt med inn i fortellingen gjennom trosopplærerens gestalting av rollene som Gud og Noah, mens barna fikk ta del gjennom å bestemme hvilke dyr som skulle om bord i arken, lage lyder til dyrene og regnet og bevege seg til stormen. Beskrivelsene ligner altså til forveksling tipsene lærere får for å jobbe med fortellingen i skolekontekst, og minner også om hvordan jeg søker å fortelle fortellingen på en regnværsdag for mitt eget barn.

Tekst og kontekst

Selv om teksten er mer eller mindre den samme er likevel kontekstene svært ulike. Hvordan påvirker konteksten hvordan vi tolker formidlingen? Og i hvilken grad bør formidlingen i de ulike kontekstene skille seg fra hverandre?

Hjemme ved kjøkkenbordet kan jeg formidle som jeg vil til mitt eget barn. En rekke konvensjoner gir meg som forelder rett til å veilede barnet mitt i henhold til egen tro og livssyn, selv om barnet også har selvstendig trosfrihet. I en trosopplæringskontekst er et underliggende premiss at foreldrene sender barnet til opplæring i en spesifikk tro. Både hjemme og under trosopplæring kan den voksne derfor fritt forkynne. I skolekontekst sier Opplæringsloven derimot eksplisitt at undervisningen i KRLE ikke skal være forkynnende. Skolen skal derimot «vise respekt for elevane og foreldra sine religiøse og filosofiske overtydingar og sikre retten til likeverdig opplæring», og læreren skal «presentere ulike verdsreligionar og livssyn på ein objektiv, kritisk og pluralistisk måte». Hva innebærer det for formidlingsmulighetene i praksis?

Johnsen analyserer trosopplæringssituasjonen gjennom å se på fortellingen om Noah som et artefakt. Hun beskriver hvordan trosopplæreren har appropriert fortellingen, altså gjort den til sin egen på en slik måte at hun evnet å gjøre fortellingen levende. Hun brukte ord som var «halvveis noen andres» og «halvveis hennes egne» på en måte som trakk barna inn i fortellingen (Johnsen 2013: 184). Johnsen knytter tilnærmingen til det Bruno Latour kaller en transformativ, til forskjell fra en informativ bruk av språket. Her gjenskapes den virkeligheten språket beskriver. Latour skiller videre mellom å snakke om religion og å snakke gjennom religion som to forskjellige handlinger, skriver Johnsen. «Det første vil si å transportere informasjon om religion. Slike ord gjør ingenting med den som sier dem, og heller ikke noe med den som hører dem. Det å snakke gjennom religion derimot vil si, som innenfor kjærlighetsspråket, at det som blir sagt transformerer både hører og de som taler «to the same closeness and to the same renewed sense of presence - or else they are worse than meaningless» (Johnsen 2013: 185).

Det er en interessant analyse. Med forbehold om at jeg ikke har lest Latour selv stusser jeg likevel litt. For er det egentlig her vi finner skillet mellom å snakke om og å snakke gjennom religion? Hvis vi aksepterer at det å gjøre en levende gjenfortelling er det samme som å snakke gjennom et religiøst språk, bør det da bety at levende gjenfortelling bør være forbeholdt trosopplæring, mens KRLE-undervisere må nøye seg med statiske Reader's digest-versjoner av religionenes fortellingsmateriale?

Johnsen knytter medieringen av den religiøse fortellingen til Biestas konsept om forstyrringspedagogikk. Biesta er opptatt av subjektiveringsdimensjonen i utdanning, d.v.s. anledningene elevene har til å fremstå som selvstendige subjekt med sine unike stemmer, følelser, tanker og handlinger. Biesta mener at denne bør ivaretas innenfor enhver pedagogisk virksomhet, og at enhver undervisningssituasjon bør «Create openings for subjectivity to emerge - openings that always manifest themselves as interruptons of the normal state of affairs» (Biesta 2012: 588 i Johnsen 2013: 175). I henhold til Biesta er subjektivering en uforutsigbar hendelse som ikke kan planlegges. Men en lærer kan legge til rette for å lage åpninger som inviterer til slike forstyrrelser. Johnsen mener det er dette som foregår under trosopplærerens levende formidling av fortellingen om Noa. Fortellingen kan «mediere virkeligheten på en ny måte for barna» (Johnsen 2013: 186). I slike «forstyrrelser» av normaliteten tilrettelegges det for subjektivering, noe som forstås som et premiss for at trosopplæringen skal være «vellykket».

Virkeligheten?

Men vi forholder oss til hva som er virkelig på ulikt vis. På den ene siden kan vi skille mellom innenfra- og utenfraperspektiver på fortellingen. På den annen side er det ikke slik at alle kristne (eller jøder eller muslimer) tolker fortellingen om Noa likt heller. Da jeg fortalte fortellingen til min seksåring prøvde jeg bevisst å inkludere de ulike elementene Johnsen beskriver i trosopplærerens formidling. Samtidig skal det sies at jeg bruker den samme type virkemidler uavhengig av hvilke fortellinger jeg formidler, og uavhengig om de tilhører levende religioner, mytologi eller eventyr. Mens trosopplærerens rolle er å drive trosopplæring, er min intensjon å drive en form for kulturformidling (samtidig som ungen min og jeg sammen gjør noe vi begge har det moro med). Både seksåringen og jeg kan leve oss inn i fortellingen uten at det har noe som helst med vår virkelighetsoppfatning utenfor fortellingen å gjøre. Språket mitt er transformativt, fortellingen blir levende for oss i øyblikket. Slik sett snakker jeg gjennom en religiøs fortelling. Men på et metaplan er fortellingen for meg nettopp en fortelling, og har ikke noe med en høyere virkelighet å gjøre. Og om språket mitt fremstår som et kjærlighetsspråk handler det om kjærligheten til formidling, ikke kjærligheten til noe religiøst budskap.

Konteksten for trosopplæring og sekulær formidling av religiøse fortellinger er svært ulik. Vi som formidler har antageligvis og forhåpentligvis helt ulike intensjoner. Men hvordan intensjonene påvirker hva vi medierer er vanskelig å kontrollere. En trosopplærer kan ikke sikre seg at hun former noens tro. En sekulær formidler som forteller levende kan ikke sikre seg at han ikke gjør det.

Løsningen?

Så er løsningen å avstå fra levende formidling i skolen? Om lærere nøyer seg med å la de yngste elevene stave seg gjennom alderstilpassede tekster blottet for dramatikk er de nok sikret at de ikke tråkker over skolens mandat. Men særlig egnet for dybdelæring er det neppe, og jeg tviler også på at det er en arbeidsform som skaper særlig interesse for faget. 

Jeg mener at levende historieformidling kan og bør gjøre i skolen. Vi bør ha intensjoner om å ikke drive trosopplæring, men intensjonene våre kan ingen høre. Det vi derimot kan tydeliggjøre er hvordan vi rammer fortellingene inn. Fortellingen om Noas ark er en fortelling vi kan lese konkrete steder. Vi kan altså knytte fortellingen til gitte kilder. Det er f.eks. stor forskjell på å si at "Gud sendte en flom over jorden" og "I bibelen står det at Gud sendte en flom over jorden". Siden læreplanen sier at "omlag halvparten av undervisningstiden i faget skal brukes på kristendomskunnskap" kan det være naturlig å ta utgangspunkt i bibelteksten, men det er likevel relevant å gjøre oppmerksom på at fortellingen også er sentral i jødisk og muslimsk tradisjon. Om vi går i detaljene kan vi dessuten lære noe om ulikheter både mellom de tre religionene og innad i disse. Og vi kan ta oss tid til å snakke om at det er ulike syn på hva som er virkelig.  Gjennom innramming av fortellingene kan vi tydeliggjøre vår kontekst. Vi kan tydeliggjøre at det vi snakker om handler om hva noen av oss tror, og at religiøse fortellinger derfor skiller seg fra både historiske begivenheter og eventyr. Men også i skolen bør vi levendegjøre det vi skal formidle. Gjennom konkreter, gjennom kunst og musikk, gjennom fortellinger. 



Litteratur

Johnsen. (2013). "Læring inn i den kristne religionen. Mediering og subjektivering". IKO-forlaget: Prismet årgang 64, hefte 3, s 173-201. 


Tips til formilding av Noas ark : 

Fortell selv! Narrativet i Noas ark er lett tilgjengelig i bibelteksten. Tilpass og trekk barna inn i fortellingen som beskrevet over gjennom å la dem mime at de snekrer båten, går ombord som ulike dyr, lager lyder av regn og vind osv. Alternativt kan en bruke små plastfigurer (eller andre konkreter) av dyr for å dramatisere fortellingen, eller printe ut illustrasjoner fra nettet. Ønsker en å bygge opp spenningen i forkant kan f.eks. dyrefigurene gjemmes i tøyposer og sendes rundt blant barna som kan gjette hva det er.  

Teksten finnes også i en rekke varianter av forsøksvis alderstilpassede tekster. Min mening er at de ofte gjør fortellingene abstrakte og kjedelige. Vurder hva du ønsker å jobbe med, er det primært grunnleggende leseopplæring eller fortellingsformidling? Det finnes også rikere gjendiktininger, f.eks. i Svein Tindbergs Bibelfortellinger for barnHusk bare å ramme inn. Her har forfatteren brukt fantasien for å "fylle ut hullene" på sin måte. Det er relevant å reflektere over. Et av kjerneelementene i den kommende læreplanen for KRLE handler nettopp om kritisk refleksjon over kilder. Den samme refleksjonen er viktig å ha med om en velger å bruke noe av det flashy materialet som i utgangspunktet er utviklet for trosopplæring, slik som denne tidslinjen med bibelfortellinger fra Bibelselskapet. 

Del ut lapper med navn på to og to dyr og la barna mime mens de beveger seg i klasserommet og leter etter den som er samme dyr som seg selv. Når de har funnet paret kan de f.eks. fortsette å bevege seg i sirkel i klasserommet til de sammen danner en rekke. Å jobbe med dyr kan en lett gjøre på en rekke ulike måter, gjennom gjetteleker, Kims lek, memory, varianter av kortskalle etc. Husk bare at denne type leker ikke bør ta mer fokus enn selve fortellingen. 

Det finnes en rekke sanger laget til fortellingen, både på norsk og engelsk, f.eks. "The Animals Went in Two by Two". Egnet for arbeid med både matte, engelsk, musikk og KRLE.

Fortellingen kan fungere som en "hendelse", et utgangspunkt for filosofisk samtale. Hvordan er dyr og mennesker forskjellige? Er dyr og mennesker like mye verdt? Hva slags ansvar har mennesker for å ta vare på naturen?  

Og fargestiftene? Tegn gjerne. La barna tegne hvert sitt dyrepar og heng på veggen. Lag tegneserie. Lag en animasjonsfilm. NB: Om oppgaver fordeles kan det være greit å være klar over at Noa regnes som profet i islamsk tradisjon og derfor ikke skal tegnes i henhold til billedforbudet.