Navs religionsproblem

Kronikk på trykk i Vårt Land 20.januar 2016. Her drøfter jeg om religiøse argumenter i praksis kan føre til annen saksbehandling hos NAV enn verdslige argumenter. Svaret? Vi vet ikke. En undersøkelse av spørsmålsstillingen vil bli presentert på Nordic Conference in the Sociology of Religion i august 2018.

I Sverige har en mann fått medhold av tingretten i at han ble utsatt for diskriminering på religiøst grunnlag da han ble fratatt arbeidsavklaringspengene etter å ha nektet å selge lodd, melder Vårt Land. Han mente dette sto i strid med sinoverbevisning som Jehovas Vitne.­ Kunne dette ha skjedd i Norge? Forholdet mellom religionsfrihet og trygderettigheter ble drøftet av Stålsett-utvalget i NO2013:1 Det livssynsåpne samfunn. Drøftelsen tar utgangspunkt i en hendelse fra 2011 hvor en adventist ble nektet dagpenger etter å ha krysset av i søknadsskjemaet til NAV at han ikke var villig til å ta ethvert arbeid.

Saken ble tatt opp i Stortinget, og den daværende arbeids­ministeren presiserte at Folketrygd­loven ikke gir mulighet for å begrense­ tilgjengeligheten til ­arbeid grunnet livssyn eller ­religiøs overbevisning. Lovgrunnlaget er altså tydelig. Hadde den svenske mannen kommet med reservasjonene sine i Norge ville han teoretisk sett fått samme behandling som han inn­ledningsvis fikk i Sverige: et avslag.

Ingen forskning. Et annet spørsmål er hvordan dette ville blitt håndhevet i praksis. Ifølg­e Vårt Land ble adventisten kontaktet av NAV i etterkant av ­avslaget og bedt om å svare «ja» på spørsmålet han tidligere hadde­ svart nei på. Dette gjorde­ han, angivelig med en «flau smak», og fikk innvilget stønaden. NAV-ansatte har spillerom til å gjøre egne vurderinger, og håndhevelse av regelverket vil ofte avhenge av den ansattes skjønn.

Hvordan NAV-ansatte forholder seg til brukeres religiøse tilhørighet, argumentasjon og praksis finnes det overraskende nok ingen forskning på. I samfunnsdebatten ser det ofte ut som at religion er noe «andre» har, og at innvandring er den største utfordringen for velferdsstaten.

Det har blitt gjort studier om innvandring fører til endringer­ i velferdstjenestene, forhold mellom insentiver og tvang i inte­greringspolitikken, konsekvenser av reformer i velferdstjenester­ for etniske minoriteter, studier av hvordan arbeidsinnvandring påvirker arbeidslivet,­ og studier av møter mellom etniske­ grupper som somaliere og NAV.

Interessant nok har sakene som har vært belyst av Tingretten­ i Stockholm og Stortinget i Norge­ i forbindelse med religion og trygderettigheter dreid seg om religiøse retninger som normalt sett ikke knyttes til innvandring. I praksisfeltet finnes det likevel relevante koblinger mellom reli­gion og innvandring.

Religiøse innvendinger. Se for dere følgende scenario: En ung kvinne kommer til veiledning på sitt lokale NAV-kontor. Hun mottar dagpenger og er pålagt å søke alle typer arbeid hun er kvalifisert for. Hun har tidligere jobbet i kiosk, og veilederen vet at hun behersker kasseapparatet. Likevel har hun ikke søkt noen av de ledige butikkarbeiderstillingene veilederen har sendt henne. Kvinnen forsvarer seg: «Du skjønner, jeg kan ikke jobbe på Rema. Jeg er muslim, jeg kan ikke stå der og selge svin og alko­hol. Det er mot min religion».

Hvordan reagerer den NAV-ansatte? Regelverket er klart. For å ha rett til dagpenger må kvinnen være såkalt reell arbeidssøker. Det innebærer at hun må være villig til å ta ethvert arbeid som er lønnet etter tariff eller sedvane, til å ta arbeid hvor som helst i landet, uavhengig av om det er heltid eller deltid. Hun forplikter seg også til å delta på såkalte arbeidsmarkedstiltak (Folketrygdloven § 4-5).

I rundskriv til loven presiseres­ det at disse vilkårene skal prakti­seres strengt (Rundskriv til Folketrygdloven paragraf 4-5: 1). Samtidig handler veiledning i NAV-systemet heldigvis ikke bare om å svinge pisken. Det handler­ også om å gi praktiske råd og jobbe med motivasjon. Selv om regelverket er klart, vil situasjonen­ kunne føre til ulike former for veiledning.

Formelt sett er religiøse innvendinger mot arbeid sidestilt med argumenter som «det passer meg ikke», «det er kjedelig» eller «min plan er bare å jobbe i media». I praksis har mennesker svært ulikt syn på hvilken status religiøse argumenter bør ha, og argumentene kan utløse både forståelse og provokasjon. Min erfaring er at dette kan føre til ulik oppfølging.

Tydelig regelverk. Jeg har selv jobbet som veileder og rådgiver for arbeidsledig ungdom ved et NAV-kontor i Groruddalen i Oslo. Da jeg er utdannet religions­viter­, bet jeg meg særlig merke i situa­sjoner hvor religion ble tema­tisert.

Jeg opplevde både at religion kunne være et sentralt tema i veiledningssamtaler og at det ­direkte eller indirekte ble relevant for saksbehandling. Eksempelvis ble religiøse argumenter fremmet som medvirkende ­årsak til behov for å søke økonomisk sosialhjelp av enkelt-ungdom som hevdet at det stred mot deres religion å ta opp studie­lån. Dette ble avvist.

Også her er regelverket klart. Ifølge lovgivningen gis stønad til livsopphold kun når vedkommende ikke kan arbeide eller gjøre gjeldende økonomiske rettigheter. Retten til studielån er allmenn, og individuelle argu­menter for ikke å benytte seg av den blir ikke tatt hensyn til. Dette er ikke diskriminering på religiøst­ grunnlag, men like­behandling etter loven.

Politisk brennbart. Jeg møtte også brukere som mente at de ble diskriminert på arbeidsmarkedet eller av NAV-ansatte grunnet religiøs tilhørighet. Dette kunne­ dreie seg om oppfattelse­r av at hijabbruk var utgangspunkt for at henvendelser ikke ble tatt ­seriøst, eller en oppfatning av at et arabiskklingende NAVn var årsaken til at søknader ikke ble vurdert. Dette var vanskeliger­e saker hvor tolkningen av hva som hadde skjedd i stor grad varierte mellom partene.

Denne type hendelser ble ofte diskutert uformelt blant kollegaer rundt spisebordet, og det var tydelig at kollegaene hadde svært ulike syn på betydningen av innvandrerbakgrunn, religion og religiøsitet.

Noen oppfattet at påstander om religiøse reservasjoner var stråargumenter for å dekke over arbeidsvegring, og at enkelte brukte «religionskortet» eller «rasismekortet» som herske­teknikker for å få særbehandling. Andre mente at religiøs diskriminering på arbeidsmarkedet er et reelt problem, og at arbeidssøkere som opplever dette derfor burde få ekstra oppfølging.

Mine erfaringer er fra ett ­enkelt kontor. Hvordan håndteres dette ved andre kontorer? Hva slags respons utløser de religiøse argumentene hos NAV-­ansatte? Kan religiøse argumenter i praksis føre til annen saksbehandling enn de verdslige argumentene? Svaret er: Vi vet ikke.

NAV-ansatte er utsatt for mye kritikk. I en hektisk hverdag preget av stadige omorganiseringer forvalter de en rekke lovverk og veileder mennesker i svært ­varierte og vanskelige livssituasjoner. Min hensikt er ikke å løfte noen pekefinger mot de ansatte, men å påpeke behovet for kunnskap om hvilke dilemmaer som kan oppstå i tilknytning til et politisk brennbart tema; innvandring, religion og velferdsytelser.