Luke 9, 10, 11, 12
«Sju, åtte, TOLV! Jeg er verdens glupeste TROLL! HAHAHA!» Trollet klasket seg fornøyd på låret. Etter at geitene forlot fjøset hadde han brukt all ledig tid på telefonen sin, og mellom all trollingen hadde han faktisk slumpet til å laste ned en telle-app. Selv troll kan altså lære av internett. Så presist telte han riktignok ikke enda, men det var absolutt en forbedring. Og det er en viktig kunst å fokusere på det som er bra, fremfor det som mangler.
De siste dagene hadde flydd av gårde på sætra. Bukkene hadde vært så travle at selv den største bukken rent hadde glemt å legge ut oppdateringer på Facebukk. Julespillforberedelsene hadde gått litt i stå. Det var litt uklart for geitene hva fortellingen egentlig skulle handle om. «Vi skulle nok ha fortsatt litt lenger på skolen», brekte den minste bukken. Den største nikket: «Ja. Da hadde vi kanskje fått litt kulturarv». For en gangs skyld var også den mellomste bukken enig. Arv hørtes bra ut. Sæteren VAR jo stusselig, og det var på høy tid på bytte ut de gamle flisene på gulvet. Han var grundig lei av at de klumpet seg sammen mellom hovene. «Men», sa den minste bukken Bruse. «I morgen er det Lucia! DET har vi i alle fall peiling på!» Den største så spørrende på lillebroren. Lucia hadde han aldri hørt om. Det hadde derimot den mellomste bukken. Han avbrøt den minste som trakk pusten for å forklare, og brekte belærende: «SÅ du ikke bildene på gamlehjemmet?»
Jo, selv største bukken hadde lagt merke til noen bilder av hvitkledde barn som gikk i prosesjon med lys i både hår og hender, men han hadde ikke reflektert videre over bakgrunnen for dette. Det hadde derimot den mellomste bukken. «Nå skal du høre», brekte han viktig.
Samtidig ruslet geit Fire, Fem og Seks på rekke og rad langs riksveien, myndig anført av påfuglen Lilli. Hun hadde umiddelbart fått inn sterke signaler om at de lette etter noen som sto dem nær. Geit Fire var imponert over treffsikkerheten. Den største bukken hadde tross alt stått i nabobåsen. Etter å ha fått info om at det var bukkene Bruse de lette etter hadde Lilli lukket øynene og oppnådd kontakt. Hun kunne helt klart se at det var bukker med både ragg og horn, og da hun i tillegg fikk inn signaler om at sæteren deres lå øde til ble det så overveldende at hun måtte sette seg litt. Heldigvis kom hun seg raskt igjen, og spankulerte videre bortover riksveien. Geit Fem var ikke helt overbevist, men i solidaritet med den eneste andre kvinnelige rollen lot hun være å komme med innsigelser. Det er viktig å støtte hverandre. Plutselig bråstoppet påfuglen og tok seg til hodet. «Her! Ej tjennar det! Her er det konsentrasjon! Det er... det er... ». Hun hostet dramatisk. «Dei treng hjelp!».
Påfuglen Bendriss laget av Marion Laird Iversen, 2017