Luke 8

«Tripp-trapp, tripp-trapp». Geit Fire, Fem og Seks trippet lystig avgårde bortover holka. Det var befriende å endelig få frisk luft igjen. De svinget ned fra gårdstunet og ut mot riksveien. Der sakket de farten. «Eh, hvor er egentlig den sæteren?» spurte Fem. Hun brukte sin fineste stemme siden dette var første gang hun noensinne ble tildelt en replikk, og for å tydeliggjøre at det også var kvinnelige karakterer med i fortellingen. «Aner ikke», svarte bukk nummer fire. «Jeg har spurt på Facebukk, men den største bukken Bruse svarer ikke». De bøyde hodene sammen over telefonen. Merkelige greier. Den største bukken pleide jo alltid å være pålogget? «Kanskje vi bare må lete etter den stjernen?» spurte Fem, og nikket mot bildet i feeden. Hun hadde fått smaken på å ta ordet nå. Denne gangen lå stemmen i et noe dypere leie. Hun trengte jo ikke høres så tander ut selv om hun var kvinne. «Håpløst», svarte Fire. «Den kan jo være hvor som helst. Her trenger vi hjelp av en annen stjerne». Han tastet rutinert med klovene på telefonen. Dekningen var ikke den beste på dette veistrekket, men etter litt ventetid kom det opp et bilde av en feiende flott påfugl i solnedgang. Geit nummer Fem studerte de dramatiske påfugløynene og de brusende fjærene. «Hvem er dette a? En detektiv eller?»

«Bedre», svarte Fire. «Det er Lilli Bendriss.» Fem og seks så spørrende på Fire. Luften føltes med et kjøligere. Fire senket stemmen. «Hun kan finne alt. Hvis de VIL bli funnet...». Han tastet raskt inn navnet og telefonnummeret sitt i skjemaet for private konsultasjoner, og før de hadde rukket å telle til ti ringte telefonen.