Kræsjkurs i utveksling og kulturell appropriering

24.11.2020

Jeg skal altså være på School of Education ved Victoria University i Wellington i sju måneder i forbindelse med doktorgraden min, og etter månedsvis med praktiske og byråkratiske forberedelser, samt to uker i tvungen koronakarantene under oppsyn av NZs bevæpnede styrker har den faglige infusjonen endelige begynt. Første dag på jobb var en såkalt powhiri med mine nye kolleger på lærerutdanningen. Powhiri er i utgangspunktet et tradisjonelt maorirituale som gjennomføres for å formelt motta noen, og innebærer ritualiserte former for bevegelser, taler, gavegiving, sang og hilsener. Denne powhirien ble arrangert som en fagdag for de ansatte på lærerutdanningen for at de enten skulle begynne eller fortsette sin utvikling av "te reo» (maori språk) og «mātauranga Māori journey» (kunnskap om maori kultur). Mitt første møte med mange av mine nye kolleger var derfor panne mot panne, nese mot nese.

Campusets marae hvor pohirien ble arrangert
Campusets marae hvor pohirien ble arrangert

For meg som synes enmetersregelen om avstand egentlig er ganske ok føltes det ...spesielt. Ikke minst var det fascinerende å se hvordan maorikulturen fremstilles og utspilles i utdanningssystemet. Etter innledende ritualer ble vi invitert inn i campusets marae, et forsamlingslokale reist for å gi pasifika- og maoristudenter et «hjem hjemmefra». Vi fikk forklart hvordan symbolikken i dekorasjonene var ment å vise hvordan universitetet var en dannelsesreise som favnet både studenter og deres forfedre. 

Resten av dagen reiste vi rundt med buss på en guidet tur for å lære mer om maori historie og pakehaenes (de hvites) kolonisering av Aotearoa (New Zealand). Mens mye var lærerikt, var det også en god del som gikk over hodet på meg. Jeg sendte en tanke til Vygotski og kjente at jeg manglet et stillas å stå på når guiden brukte en rekke maori-ord, henviste til maorihøvdinger, stammer eller praksiser. Samtidig var det svært interessant å få et begynnende innblikk i hvordan flerkultur utspilles i et land så tydelig preget av kolonisering.

Det var en underlig og innholdsmettet dag. På den ene siden opplevdes det ambivalent å være deltager i et ritual jeg var usikker på eierskapet til. Var dette en kulturell «show off» for å tikke en slags PK-boks fra ledelsens side? Er det enighet fra maoriers side om at kulturen bør eksporteres, at hakaer og hilsener skal være allemannseie, og forsamlingssteder og kulturelle gjenstander vises frem som på en form for museum? Når dagen var over måtte jeg gå til litteraturen. Ifølge forsker og lærerutdanner Georgina Tuari Stuwart har powhiri-ritualet utviklet seg til å bli en mye brukt og omdiskutert form for appropriert kulturell fremvisning som både roses for å løfte frem maori kultur og kritiseres for å tømme ritualet for mening. Det tydeliggjør ulikheter på mange plan mellom maorier og pakehas, en ulikhet som er problematisk og fremstår uløselig. «Non-Maori and Maori education academics alike are caught in a trap in relation to powhiri of the the «damned if you do, damned if you don't» variety», skriver Stuwart. (Stewart 2021: 108). Første dag på jobb ble dermed en levende vandring i en debatt som i høyeste grad er aktuell for mitt forskings- og undervisningsområde.

Mine kolleger, både maori og pakeha, framsto svært positive til powhirien og fagdagen. Ifølge kollegene jeg snakket med var dette en lenge etterlengtet prosess. Flere refererte til Waitangi-traktaten fra 1840, dokumentet som la grunnlaget for regulering av politiske relasjoner mellom New Zealands urbefolkning og de koloniserende britene. Denne prosessen er ikke overraskende svært omdiskutert, og selv om de ulike befolkningsgruppene i dag skal ha like rettigheter ligger koloniseringshistorien der som et rått bakteppe for store sosioøkonimiske forskjeller mellom pakeha, maori og pasifika (befolkning med opphav i ulike stillehavsøyer). Når lærerutdanningskollegene mine henviste til Waitangi-traktaten sa de at den sier at det skal være likeverd mellom befolkningen, og at utdanningsystemet derfor må endres fordi det nå er gjennomsyret av europeisk språk og kultur på en måte som favoriserer pakeha. Denne endringsprosessen er i sin spede begynnelse nå.

Som fadder for dagen hadde jeg blitt tildelt historiker Dr. Mark Sheenan som har vært sentral i å utvikle nye læreplaner i maori språk og kulturkunnskap for grunnskolen. Han fortalte at fra neste år skal faget bli obligatorisk i grunnskolen, og i den forbindelse blir det et krav at alle som uteksamineres fra lærerutdanningen skal lære seg tilstrekkelig maori til å samtale på te reo og til å undervise om maori historie og kultur. Dette er en svært omfattende endring. Lærerutdannerne er også forventet å beefe opp kunnskapene sine. Det ga seg utslag i at alle var med på å synge ulike allsanger på te reo i powhirien, og at de i ulik grad fikk med seg hva som ble sagt på te reo. Mye av det som ble sagt på maori ble nemlig ikke oversatt. Skal du forstå, må du selv ta ansvar for å lære. Fremmed for en norsking for meg, men jeg hadde sansen for det.

Noen grunnskoler, bl.a. skolene jeg har ungene mine på er allerede i gang med å implementere maorifiseringen, noe som f.eks. kommer til uttrykk gjennom nytt navn på skolen, i vokabularet til lærerne og administrasjonen, og gjennom gloselister til oss foreldre. Det er veldig fascinerende å få innblikk i en lokal skole fra foreldreperspektiv, i tillegg til å lese og høre lærerutdanningskollegaers refleksjoner. Det er en sterk kontrast til hva jeg kjenner til av kontroverser og skiltskyting i de samiske områdene i Norge!

Det er allerede tydelig for meg at denne utvekslingen gir langt større læringsutbytte enn jeg kunne forestille meg. «Kraftoverføring fra en roterende aksel til en annen med samtidig endring av omdreiningshastigheten» står det i Det norske akademis ordbok når jeg slår opp på utveksling. Riktignok leser jeg ordboka som fanden leser bibelen, men etter ei uke på universitetet er det omtrent sånn det føles. Langt opp på lista mi over grunner for å dra ut var at jeg trenger å bli bedre i engelsk med tanke på både muntlig og skriftlig forskningsformidling, mens jeg tenkte faglige impulser fra et nytt fagmiljø og innsikt i en et annet utdanningssystem var gode bonuser. Nå ser det ut til at det jeg trodde var pompøse ord om faglig utbytte i søknadene mine om økonomisk støtte, faktisk var underdrivelser.  Det tar fortsatt MYE tid å ordne logistikk og byråkrati, men endelig ser jeg at det er verdt det!