Kan vi snakke om religion og samtidig drive kritisk tenkning?

Denne kronikken kom på trykk hos forskning.no som en respons på Erik Tunstads innlegg om religion og kritisk tenkning. Han ser disse som motstridende størrelser, og mener religion vies for stor plass og for mye respekt i samfunnet. Han skriver at religion suger big time, og at det ikke går an å ha kunnskap om religion, bare meninger. Hans innlegg fikk tittelen "Vi trenger ikke Gud", mitt tilsvar fikk tittelen "Lite velbelagte meninger om religion". 

Snøen laver ned, og jeg er som alltid like forundret. «Tror folk virkelig på global oppvarming?» spør jeg mine venner. Jeg vet at noen av dem kjøper økologisk mat og har såkalt kjøttfrie dager. Tror de virkelig at menneskene kan være medvirkende til klimaendringer, og at disse endringene skjer her og nå?

«Neida», svarer de - de tror ikke det. Og derfra slutter jeg at folk flest tror som dem. Jeg har tross alt snakket med vennene mine. Ingen grunn til å tvile på at de er et representativt utvalg. Og dessuten skriver forskerne som hevder at klimaendringene er påvirket av menneskelig adferd seg inn i en lang tradisjon av vitenskapsmenn som stadig skifter mening.

På trehundretallet sa de en ting, på sekstenhundretallet noe helt annet. Hvordan skal det gå an å stole på vitenskapen da? Ikke mener alle naturforskere det samme i dag heller, og dermed er det like greit å avskrive det de sier som sprøyt. Forskere kan skifte standpunkt: passer ikke det ene argumentet, finner man på et annet. Like greit å ta avstand til det hele.

Omtrent sånn kunne det sett ut om jeg skulle tilnærme meg naturvitenskapen på liknende vis som Erik Tunstad tilnærmer seg religion. En sammensausing av synsing basert på venners utsagn, egne fordommer og en svært ufaglig forståelse av hva religion er.

Lite imponert

Når jeg som religionsviter underviser lærerstudenter i RLE er et av de første temaene vi tar for oss religionsbegrepet. Hva er egentlig religion? Handler det om tro? Handler det om praksis? Handler det om funksjoner som meningsskaping og sosialt samhold? Er det et universelt fenomen, eller er det en konstruksjon? Fra alle tenkelige vinkler undersøker vi fenomenet. Vurderer konsekvenser av de ulike definisjonene. Skiller de mellom religioner og ideologier? Gjør de forskjell på troen på julenissen og på Krishna?

Vi drøfter forskjellen på innenfra- og utenfraperspektiver. Gir eksempler på endring og mangfold på tvers av og innad religioner. Vi undersøker styrker og svakheter med de ulike tilnærmingsmåtene, og tydeliggjør hvorfor det er viktig å studere fenomenet fra flere perspektiver.

I klasserommet sitter selverklærte, dedikerte kristne, muslimer og ateister. Og det sitter studenter som ikke er spesielt opptatt av religion og ikke ønsker å fronte eget livssyn. De kommer aldri til å bli enige om hva som er den ultimate sannheten. Ikke er det noe mål heller. Om noen år skal de ut som lærere i klasserom som er minst like mangfoldige. Så vi jobber med å bli kjent med ulike tradisjoner, vi diskuterer hvordan formuleringene våre fremstår, vi studerer etikk, filosofi og menneskerettigheter, og vi drøfter hvordan vi kan bidra til at klassene blir trygge uenighetsfellesskap.

Tunstad og jeg jobber på samme høyskole, og deler synet på viktigheten av at studentene lærer seg kritisk tenkning. I dette tilfellet er jeg likevel lite imponert over kritikken. Tunstads religionsforståelse fremstår som inkonsistent, etnosentrisk og normativ. Religion fremstår i hans tekst som ensbetydende med kristendom, en kristendom som kritiseres for ikke å være dogmatisk og fastlåst nok, en tro og praksisform hvor alle avvik fra bokstavlige bibeltolkning avvises som kritikkverdige.

Paradoksalt nok er dette et religionssyn som har mer til felles med fundamentalisters syn på religion (det være seg kristendom eller islam) enn med religionssynet vi finner i for eksempel Den norske kirke eller blant moderate muslimer. Eller blant alle som plukker og mikser fra ulike tradisjoner og setter sammen sitt eget eklektiske livssyn.

For å parafrasere Tunstad igjen: Min påstand er at hans kunnskap om religion ikke er kunnskap, men meninger. Lite velbelagte sådanne.

Synse eller forske

Du skal lete lenge for å finne kreasjonister i Norge i dag. Den norske kirke stiller ikke spørsmål ved evolusjonen. De spør, hva satte i gang den første bevegelsen? Er det noen mening bak evolusjonen? Men som Tunstad observerer er religion mer enn filosofi. Religion gir retningslinjer for hvordan mennesker skal leve. Og i motsetning til ideologier og sekulære livssyn knytter religion etikken ikke bare til livet, men også til ulike eksistenser etter døden.

I religionsfaget undersøker vi hvordan religion kan være utgangspunkt for samhold og konflikt. Vi ser på hvordan religiøse tolkninger både kan begrense og bedre kvinners handlingsrom. Og vi drøfter om religion har selvstendig forklaringskraft, eller om den er et epifenomen. Undersøkelser viser for eksempel at religiøse mennesker i mindre grad begår selvmord, kommer seg raskere etter sykdom og generelt rapporterer om bedre livskvalitet enn ikke-religiøse mennesker. Handler dette bare om verdien av sosiale nettverk og meningsskapende systemer, eller handler dette om at religion har en påvirkningskraft i seg selv?

Vi kan synse. Eller vi kan forske. Ikke på om religion er sann eller usann, det svaret finner vi bare i de troendes bevissthet. Men vi kan undersøke etikk, helsepåvirkning, maktrelasjoner, alle tenkelige relasjoner mellom religion, individ og samfunn.

Hvorfor skriver jeg om dette? Fordi jeg er opptatt av religionsvitenskap. Fordi det er gøy. Men også fordi religionsvitenskapen er et godt verktøy for å forstå menneskelig variasjon, og et viktig verktøy for å hindre gruppetenkning, stereotypifiseringer og farlige generaliseringer i en verden som blir stadig mer flerkulturell. Og fordi jeg mener at vi i RLE-faget et godt stykke på vei gir studentene verktøy ikke bare for kritisk tenkning, men også for respektfull dialog.

For ordens skyld. Jeg er ikke klimafornekter, innledningen var ment som et rent retorisk poeng. Ikke er jeg religiøs heller. Og når det gjelder bruk av gudstjenester i skoletiden er jeg opptatt av at om de absolutt skal arrangeres må det være med aktiv påmelding, ikke avmelding, med informasjon om at gudstjenester er et religiøst ritual, med et klart alternativ, og uten at det har karakter av å være en semesteravslutning. Videre burde elevene i tillegg observere ritualer tilknyttet andre religioner. Alt dette drøftes med de kommende lærerne.

Vi trenger kanskje ikke Gud for å «redde verden med kjærlighet». Men vi trenger mer nyansert kunnskap om religion enn hva Tunstad fremviser i sin kommentar.