Høytidsmarkering av holi i barnehagen

Rammeplanen sier at personalet i barnehagen skal "gi barna kjennskap til og markere merkedager, høytider og tradisjoner i den kristne kulturarven og andre religioner og livssyn som er representert i barnehagen" (Utdanningsdirektoratet 2017: 55). Men det kan være spennende å møte ulike høytider uavhengig av hvordan barnegruppa er satt sammen. I denne teksten skal jeg dele noen tips til hvordan hinduhøytiden holi kan markeres i barnehagen, også i barnegrupper hvor det ikke er barn med hinduistisk familiebakgrunn. En slik markering er f.eks. egnet til å jobbe med prosessmålene "formidle fortellinger og skape rom for barnas opplevelser, samtaler, erfaringer og tanker om religion, livssyn (...)" og "bidra til å utvikle barnas toleranse, interesse og respekt for hverandre og for mennesker med ulik kulturell, religiøs eller livssynsmessig tilhørighet" (Utdanningsdirektoratet 2017: 55).

Den tidlige våren har flere høytider som markerer overgangen fra vinter til vår, og som spiller på symbolikk knyttet til nytt liv og farger. Eksempelvis kan fastelavn og påske være fine knagger å henge høytiden holi på om det ikke er barn med hindubakgrunn i barnehagen, eller om en av andre grunner ønsker å dempe individfokuset ved høytidsmarkeringer.

Holi er en hinduistisk høytid som feirer lysets seier over mørket, det godes seier over det onde, og at våren endelig er i ferd med å komme. Sentralt i feiringen er en lek med farger hvor folk i alle aldre og alle slags bakgrunner kaster fargepulver på hverandre. Du har kanskje sett bilder fra høytiden selv? 

Bilde hentet fra https://kids.nationalgeographic.com/explore/holi/#holi-two-girls.jpg

Mange hinduer knytter dette fargespillet til guden Krishna, og jeg har derfor valgt å fortelle fortellinger om han i forbindelse med høytidsmarkeringene. Religionsfaglig sett finnes fortellinger som er enda mer relevante for feiringen, f.eks. historien om hvordan den onde Holika overvinnes. Men fordi denne fortellingen er relativt kompleks, og fordi de hinduistiske gudene for majoriteten av barnehagebarn i Norge er ukjente, har jeg valgt å fortelle fortellingen om hvordan Krishna bekjemper en giftig slange. Gjennom dette møter barna en sentral gud, en fortelling som tematiserer kampen mellom godt ondt, og en forklaring på et av ritualene knyttet til høytiden. Dette kan være et godt utgangspunkt for å utforske barnas tanker også om andre guder og  høytider.

Er fortellingen sann?

Når jeg formidler er jeg er opptatt av å bruke ordet «fortelling». Et vanlig spørsmål er om fortellingen er sann. Noen av oss tror det. Jeg hører tidvis voksne referere til religiøse fortellinger som eventyr. Det anbefaler jeg å unngå. Om barn omtaler det som eventyr er det derimot en god anledning til å snakke om at vi tror på ulike ting. Eventyr kan forklares som fortellinger alle er enige om at ikke har skjedd på ekte, mens fortellinger om guder sees som sanne for de som tror på dem.

Et annet spørsmål knyttet til sannhet er forholdet mellom hvordan vi gjenforteller, og hva kildetekster sier. Min gjenfortelling er satt sammen av tekster fra to ulike kontekster. Det ene er en velkjent fortelling om Krishna og slangen Kaliya med opphav i en av hinduismens viktigste puranatekster. Dette er store fortellingstekster som er godt over tusen år gamle, og som har stor betydning for religiøst liv. Fortellingen om Krishna og Kaliya er derfor gjengitt i mange skolebøker og bøker om hinduisme. Den andre er en mindre veldokumentert fortelling som forklarer opphavet til fargekastingen på holi-festivalen. Her baserer jeg meg primært på nyere nettkilder, og er relativt fri i min utbrodering. Et særtrekk ved hinduismen er forøvrig at det er en svært levende og omfangsrik fortellertradisjon, og det er generelt enighet om at det finnes mange og ulike fortellinger og måter å fortelle på. Her er altså min variant, tilpasset og prøvd ut for barn fra ca tre år og oppover. 

Fortelling om Krishna og slangen

Er det noen som vet hvem dette er? Dette er Krishna. Krishna er ingen vanlig gutt. Han er en gud. Guder har krefter som vanlige mennesker ikke har. Nå skal dere få høre en fortelling om hvordan Krishna brukte kreftene sine for å hjelpe menneskene. Fortellingen kan være litt skummel, men det går helt bra til slutt.

Krishna bodde i en liten landsby i det store landet India. Nå vet dere at han var en gud, men det visste ikke vennene og mammaen hans. Han brukte nemlig dagene på å passe på kuer, akkurat som de andre barna på sin alder. Kuene likte å drikke vann fra en innsjø i nærheten. Vannet var blankt og klart, og barna elsket å leke på gresset ved vannet mens kuene drakk seg utørste. Helt til en dag ...noe skummelt flyttet inn i vannet. Hva var det? Det var en slange. Men ikke en hvilken som helst slange. Det var en slange med fem hoder, og alle hodene hadde farlig gift. Giften var så sterk at hele innsjøen ble forgiftet. Fiskene i innsjøen døde, og da kuene drakk av vannet ble de syke. Gresset begynte å visne, og blomstene døde. Snart turte ikke barna ta med seg kuene til innsjøen mer. De var kjemperedde for slangen. Alle unntatt en. Kan dere gjette hvem?

Krishna var ikke redd. Han dro til innsjøen, og stupte ned i vannet. Og tenk, giften skadet ikke Krishna! Dypt nede på bunnen lå slangen og sov. Nå gjetter dere kanskje at Krishna ville kjempe mot slangen. Men Krishna hadde ingen sverd eller pistol eller pil og bue med seg. Han hadde bare fløyten sin. Krishna hoppet opp på slangens hode, mens slangen svømte rasende opp mot vannoverflaten. Den prøvde å slange seg rundt Krishna så han ikke fikk puste, men Krishna brød seg ikke om det. Han satte i gang med å spille på fløyten sin, mens han danset fra hode til hode på slangen. Det kunne kanskje slangen tålt hvis Krishna var en vanlig gutt. Men Krishna var en gud, så når han danset kunne han gjøre seg like tung som hele himmelen. Slangen krøket seg sammen mens Krishna danset. Det gjorde vondt! Det gjorde kjempevondt! Det kjentes som om alle hodene hans skulle bli knust, og slangen kjente at hvis Krishna fortsatte dansen så kom slangen til å dø.

«Stopp, vær så snill, stopp!» ropte slangen. «Nede i vannet bor slangekonene og slangebarna mine. Hvis jeg dør mister de mannen og pappaen sin. De har ikke gjort noe galt. La meg få leve». Krishna stoppet dansen sin. Han syntes synd på slangen, og på alle konene og barna hans.

«Greit», sa Krishna. «Du skal få leve. Men da må du love meg en ting. Ta med deg familien din og slang deg ned til havet. Havet er så stort, at der skader ikke giften din alt som lever». Det lovet slangen.

Alle menneskene i landsbyen ble kjempeglade for at Krishna hadde fått slangen til å forsvinne fra innsjøen deres. De jublet og var glade. Krishna var så modig og snill! Men av jentene var ekstra imponert. Hun het Radha. Radha kunne ikke slutte å tenke på Krishna, og når hun så på han så kilte det i magen. Og vet dere hva, slik hadde Krishna det også. Men likevel ble Krishna bekymret. Har dere tenkt på at Krishna er blå? Det hadde Krishna tenkt mye på. Og han ble redd for at Radha ikke skulle like han like godt som han likte henne. Krishna ble lei seg. Men moren hans trøstet ham. «Tenk om Radha hadde hatt en annen farge? Hadde det gjort noe?», spurte hun. Krishna svarte ikke. «Prøv da vel», sa moren på tøys. Krishna smilte. Han likte å gjøre rampestreker. Så nå gjorde han akkurat som moren hadde foreslått. Han tok med seg litt fargepulver, gjemte seg bak noen trær, og hoppet frem og kastet fargene rett i ansiktet på Radha. Nå var hun full av farger! Men det hadde ingenting å si. Krishna var uansett forelsket i Radha, og Radha var uansett forelsket i Krishna.

Og vet dere hva? Den dag i dag, når hinduer feirer holi, så kaster de fargepulver på hverandre. Gutter og jenter, barn og voksne, alle kan være med. Og de som har Krishna som guden sin kan besøke han i tempelet.

Bruk av konkreter

Jeg printet ut bilder av Krishna og Radha, klippet de til og limte på kartong. I tillegg snurpet jeg sammen en stor tøyslange av to strømpebukser, fylte med vatt, og sydde på enkle tunger av filt og knapper til øyne. Slangen fikk bo i «innsjøen», et blått stoffstykket. Stoffet jeg brukte er faktisk en gammel sari, altså et tøystykke som brukes som en form for kjole, men det funger fint med annet tøy også. Vil du fortelle fortellingen uten at du rekker den type forarbeid finnes det mange kunstbilder av Krishna og slangen også. Søk f.eks. på Krishna + Kaliya (slangens navn). 

Krishna er den første figuren som blir introdusert i fortellingen. Noen barn er opptatt av at han ser ut som en jente, bl.a. fordi han har langt hår. Det ødelegger slett ikke fortellingen med en kort prat om kjønnsnormer kan være forskjellige. Spør f.eks. om alle som har langt hår er jenter, om det er håret som viser om noen er gutt eller jente, eller si noe om at barna kanskje er vant til å se flest gutter med kort hår og flest jenter med langt hår, men på bilder av hinduguder er det like vanlig med langt hår for menn og damer. 

Når Krishna stuper ned i vannet for å møte slangen er det naturlig å lede oppmerksomheten til fløyta han har i hånda. I løpet av fortellingen fikk slangen dukke opp med et og et hode fra vannet, introdusert med en hvislende lyd. Og når Krishna i fortellingen danser på slangens hode viser jeg selvfølgelig det med konkretene. Når jeg har fortalt fortellingen i barnehager har jeg brukt bakgrunnsmusikk hentet fra en filmatisering av historien i denne scenen.

Mens figurene av Krishna og Radha er gudebilder, er slangen ikke det, og det er derfor greit at barna leker med den etterpå. På bildet ser dere at den har fått mat og hvile av barna, den hadde jo veldig vondt i hodet etter dansingen, stakkars. 

Hvordan fortsette markeringen?

Skal fortellingen bli mer enn en spennende historie tenker jeg  fortellingen bør kobles tydelig til høytiden, f.eks. ved å vise bilder av fargeleken og av templer. Også på youtube finnes det en rekke videoer som kan fungere fint å vise frem. Jeg skulle f.eks. gjerne sett en norskspråklig variant av BBCs korte reportasje om et barn som feirer holi. Se den gjerne selv om du trenger mer kunnskap for å videreformidle til barna. 

Samtalen videre kan følge barna, men voksne kan fint lede oppmerksomheten mot allmenne temaer, fellesreligiøse eller religionsspesifikke. Jeg anbefaler Geir Winjes bok om Høytidsmarkeringer i barnehagen (2010) for en innføring i dette, samt en rekke forslag til hvordan det kan gjøres ved ulike høytider.

Mange barnehager er kjempegode på å finne kreative aktiviteter som handler om fargespill. Det kan være å male i snøen, ansiktsmaling, forming med silkepapir eller andre aktiviteter. På bildet ser dere slangen mitt eget førskolebarn spontant ville tegne etter å ha hørt fortellingen da jeg prøvde den ut hjemme.  

Fortellingen er prøvd ut i to ulike barnegrupper. Takk til alle barn og voksne som hjelper meg med dette! Blir også glad for alle tilbakemeldinger, det være seg positive eller kritiske kommentarer, forslag eller erfaringer.