Guder og makter

Dere husker at kildene våre til samisk religion i stor grad er preget av å være nedskrevet av kristne misjonærer. De la vekt på å lage enhetlige fremstillinger av de samiske guddommene. Et dokument skrevet av misjonæren Knut Leem (1696-1774) beskriver guddomene som plasert i fem ulike sfærer: Noen holder til aller høyest oppe på himmelen, noen lenger ned i luften, noen på jorden, noen et stykke under jorden, og noen dypt nede i jorden (Kristiansen 2005: 11). Vi skal her se nærmere på de ulike gudene.

Radien

Radien presenteres som den øverste guden. Han går under ulike navn. Radi kan være avledet av et verb som betyr å råde elelr herske. Ulike fortellinger beretter om hvordan han legger til rette for skapelsen. Lenger ned finner du et lite filmklipp hvor jeg har lest inn en av flere slike fortellinger.

Luftens makter

Lenger ned i luften finner vi blant annet tordenguden. Han viser seg ved torden og uvær, og har en hammer som kan drepe både mennesker og dyr. Om han blidgjøres med offer kan han hjelpe med å jage bort truende krefter. Men han kan også være farlig og vende seg mot den som kaller på hans hjelp. I samisk tradisjon omtales han både som Den ondes barn og Guds fostersønn. Dette peker på hvordan han kan være både til skade og hjelp. Tordenguden avbildes tidvis med en hammer i den ene hånden og en slegge i den andre. Med den ene slenger han ut torden og lyn, med den andre driver han uværet tilbake slik at ingen skal bli skadet. Tordenguden kan hjelpe noaider, og sies å ha en hund som har som oppgave å vokte over noaiden og varsle dersom farer truer (Kristiansen 2005: 14, 15)

Vinden, solen og månen sees også som separate guder. Solen ble sett på som en mor for alle levende dyr. Solen omtales både som kvinnelig og mannlig guddom. I katolsk tid ble hun forbundet med st. Anna, Marias mor.

Her er en fortelling om hvordan solen bidrar til skapelsen av verden. Den er hentet fra Kristiansen (2005): Samisk religion og læstadianisme. Kristiansen har hentet fortellingen fra Dag Nybergs "Solskatten", som tar utgangspunkt i et epos den samiske presten Anders Fjellner nedtegnet basert på samisk fortellertradisjon midt på 1800-tallet.

Jordens makter

Guddommer relatert til barnefødsler hadde stor betydning. Det ble fortalt at når et menneske skulle bli født, skapte den øverste guden sjelen. Han ga den videre til Máddaráddjá som for av sted med den rundt solen før han ga sjelen til sin kone Máddarhkká. Hun skapte kroppen og ga den videre til en av sine døtre. Kommende gutter ble gitt til Juoksáhkká, og kommende jenter til Sáráhkká. Døtrene ga så fostrene videre til den menneskelige moren, som bar fram barnet fram til fødsel. Ved fødsel hadde Máddarhkkás tredje datter, Uksáhkká, i oppgave å ta imot barnet og beskytte det mot farer. Det ble ofret mat og drikke til alle disse guddommene. (Kristiansen 2005: 18, 19).

Mens fødselsguddomene primært var kvinnelige, var jaktguder mannlige. For å sikre seg hell under jakten ble det ofret og bedt til jaktguden Leaibolmmái. Navnet betyr noe slikt som olderskogens mann. Olderen var et hellig tre. Når man tygget bark fra denne fikk man blodrød saft som ble brukt som medisin, beskyttelse mot ånder og til å male trommeskinn med. Leaibolmmái er avbildet med pil og bue, og nettopp dette ble angivelig gitt i offer til jaktguden før bjørnejakten. Også i vannet fantes makter som angivelig kunne hjelpe med å sende fisk til fiskerne. Også disse måtte ofres til på rett vis for å sikre fiskelykken. (Kristiansen 2005: 19-22).

De underjordiske

Rett under bakken mente samer at ulike underjordiske folk holdt til. De ble kalt for eksempel gufihtar (godvetter), ulddat (hulder) og hálddit (voktere). Vokterne passet på ulike områder i naturen. Menneskene måtte holde seg inne med vokterne for å unngå ulykke, og måtte unngå å slå opp telt eller bygge gammer slik at de komm i veien for hálddiene. Like under bakken fantes også Saivo-folket. De levde som vanlige mennesker, men hadde bedre materielle forhold og lykkeligere liv. Om man hadde levd rett og tilbedt Saivo håpet samer å kunne komme dit etter døden. Noaider hadde angivelig evnen til å besøke saivoenes verden gjennom trommereiser. Saivo kunne da videreformidle spådommer, varsler og annen skjult kunnskap, eller de kunne gi hjelp til å passe reinflokken eller syke slektninger. Saivo kunne være ulike steder, og det fantes flere forskjellige Saivo. En tenkte seg at det fantes Saivo i alle fjell, og at beboerne i ulike Saivo kunne besøke hverandre. (Kristiansen 2005: 23 -24).

Dødsriket

I noen beretninger er det vanskelig å se forskjellen mellom Saivoriket og dødsriket. En forskjell kan derimot være at Saivo var bebodd av ånder som kunne hjelpe noaidene, mens dødsriket var for «vanlige» døde. Dels skilles det også mellom paradisiske dødsriker, og dødsriker en kunne komme til om en ikke hadde levd rett. Sannsynligvis er de samiske forestillingene om døden og livet eter påvirket av kristne forestillinger. (Kristiansen 2005: 24 -25).

Hellig landskap

Det er beskrivelser av samisk førkristen kultpraksis i både norske og svenske kildeskrifter. Ritualene foregikk som regel ved naturformasjoner som skilte seg ut i terrenget, f.eks steinblokker, hellesteiner, kipper, kløfter eller huler.

Se Varanger Samiske Muesums film om hellig landskap og hvordan samer antagelig forholdt seg til landskapet.