Jødedom i norske barnehager?

Det er få jøder i Norge, kanskje ikke flere enn ca 2000. Derfor vil de fleste barnehager være uten jødiske barn. Det betyr ikke at det ikke kan være relevant å snakke om jødedom i barnehagen. I rammeplanen står det at bl.a. at personalet skal "formidle fortellinger og skape rom for barnas opplevelser, samtaler, erfaringer og tanker om religion, livssyn (...)" og "bidra til å utvikle barnas toleranse, interesse og respekt for hverandre og for mennesker med ulik kulturell, religiøs eller livssynsmessig tilhørighet (Utdanningsdirektoratet 2017: 55). I denne teksten vil jeg dele hvordan en av mine fantastiske studenter, Silje Marie Hultmark, erfarte å jobbe med en fortelling fra jødedommen i sin praksisbarnehage. Du kan se en enkel animasjon jeg har laget om fortellingen nederst i innlegget.
Hultmark fortalte at hun jobbet i en barnehage hvor personalet i liten grad løftet frem religion som tema, selv om det var grunn til å tro at det var ulike religioner og livssyn i barnegruppen. I forbindelse med karnevalstiden i februar forberedte hun derfor en gjenfortelling av historien om Ester. Fortellingen handler om hvordan den modige dronningen Ester reddet det jødiske folket fra å utryddes på grunn av en utspekulert plan fra kongens rådgiver Haman. Fortellingen er knyttet til den jødiske høytiden purim. Under purim leses fortellingen i synagogen, og hver gang Hamans navn nevnes lager tilhørerne bråk med skrangler eller tramping for å "utslette" hans navn. Mange kler seg også ut, og fortellingen kan derfor også knyttes til karneval.
.For å konkretisere viste Hultmark bilder på smartboard av en synagoge og tegninger av de forskjellige karakterene fra fortellingen. Dette ledet til en samtale hvor noen av barna fortalte om moskeen de gikk i, og de snakket om likheter mellom denne og synagogen. Ved neste fortellingsstund la hun til bilder av en kirke og en moské i tillegg til synagogen. Dette satte nok en gang i gang gode samtaler i gruppa. Hultmark beskriver: "Noen fortalte om turer til moskeen, hva de gjorde der, og hvorfor de gikk dit. Et barn fortalte om kirken, at familien pleide å gå dit, spesielt i jula. Da åpnet det seg for at et annet barn fortalte om at de ikke feiret jul, men Bairam. De aller fleste barna hadde noe å fortelle om sine religioner og sine feiringer hjemme. Jeg opplevde ikke dette som skummelt eller at jeg «tro på tynn is». Jeg kan ikke mye om religioner, men jeg er villig til å lære. Om min «lærer» er 5 eller 50 år spiller ikke så stor rolle i denne sammenheng".
I mine ører var dette et didaktisk kinderegg. Det er få jødiske barn i Norge, men antisemittisme er et stort problem. "Jøde" er et hyppig brukt skjellsord i norske skolegårder, og en undersøkelse fra 2017 av holdninger i den norske befolkningen viser at 8,3 prosent har utpregede fordommer mot jøder. Nyere undersøkelser viser dessuten at jøder i Norge i økende grad er tilbakeholdene med å være åpne om sin jødiske identitet, og at selv barn kan bli utsatt for utestenging, trakassering og fysisk vold (Døving, Moe og Lenz, 2025). Selv om det er forståelig at mange er rasende og fortvilet over det som både FNs granskingskomite, Amnesty og en rekke forskere betegner som et pågående folkemordet i Gaza, er det svært viktig at det ikke settes likhetstegn mellom staten Israel og jødiske barn i Norge. Forskning viser dessuten at i arbeidet mot fordommer er det viktigere å jobbe med å gi nye former for referanser og kunnskap, for eksempel gjennom å jobbe med fortellinger, enn å jobbe med å utfordre stereotypier (Toft 2021). Det er altså god grunn til å lære om jødedommen i saklige kontekster, uavhengig av om det er jødiske barn i barnegruppen eller ikke.
Videre er det alltid viktig å åpne for at barn uavhengig av bakgrunn får fortelle om sine erfaringer og refleksjoner rundt eget livssyn, og at de får møte mangfoldet i barnegruppa (Iversen 2024). Men for at dette skal skje må de voksne bidra med å åpne opp for at dette kan skje. Hvilke tanker, refleksjoner og andre uttrykk barn formidler er nemlig i stor grad kontekstavhengig (Graue & Walsh 1998: 8). I studentens eksempel fungerte fortellingen om Ester og bildet av synagogen som et "felles tredje" som åpent opp for trygg samtale og erfaringsdeling. Forskning tyder på at relativt få barnehager jobber på denne måten (Hidle og Krogstad 2017, Krogstad og Hidle 2015). Kanskje kan Hultmarks erfaringer være til inspirasjon?
Under kan du se min gjenfortelling av historien om den modige dronning Ester, hennes onkel Mordechai, den hissige kongen og hans onde rådgiver Haman.
Dette blogginnlegget ble først publisert i februar 2019, men redigert og oppdatert i oktober 2025.
Litteratur utover de som er lenket:
Graue, E. M., & Walsh, D. J. (1998). Studying children in context: Theories, methods and ethics. Thousand Oaks: Sage.
Hidle, K., & Krogstad, K. (2017). «Er det mange måter å være norsk på? En empirisk studie av arbeid med minoritetsreligioner i religiøst mangfoldige barnehager» i Prismet nr 3 2017. Oslo: IKO-forlaget
Krogstad, K. og Hidle, K. M. W (2015): Høytidsmarkering i religiøst mangfoldige barnehager. Nordisk Barnehageforskning 2015 ;Volum 9.(6) s. 1-17. Oslo: HiOA
Utdanningsdirektoratet (2017): Rammeplan for barnehagen. Hentet fra https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeplan/