Åtte måneder som utlending. Kulturmøter i New Zealand med (og uten) norske sko.

05.08.2021

I dag skulle jeg sette meg ned og skrive en oppsummering av hva jeg lærte på utveksling. Da fant jeg denne teksten som jeg helt hadde glemt at jeg hadde skrevet. Den handler overhodet ikke om faglig utbytte, men så handler den om viktig læring likevel, så jeg sender den ut i verden.

For det første så kan jeg slå fast, enda så vanskelig det er å definere og hvor problematisk det kan være å generalisere: kulturforskjeller eksisterer. Og de mest overraskende og bagatellmessige ting stikker dypere enn jeg trodde. Aotearoa New Zealand og Norge er ikke så voldsomt forskjellige land, men det er stadig små drypp. Som for eksempel mangelen av innesko og bruken av utesko inne. Her valser man ofte rett inn med uteskoene på, uavhengig om regnet øser ned og huset er dekt med vegg-til-vegg-tepper. Jeg har fått forklart at sånn er det bare, og det er helt vanlig, men klarer likevel ikke la være å ta av meg skoene når jeg kommer på besøk til folk. Selv om kutymen er annerledes her, sitter følelsen av hva som er folkeskikk og ikke alt for hardt fast i kroppen til at jeg uanstrengt klarer å legge det fra meg. Selv på treningssenteret her tråkker folk rett inn i dansesal eller til treningsapparater med de samme skoene de bruker ute. «That makes no sense», sa en ansatt da jeg spurte om man ikke brukte innesko her. Bare ordet «innesko» hørtes meningsløst ut i hennes ører, hvorfor i all verden skulle man ha egne sko for å trene inne? Jeg kommenterte at det ble veldig sølete når det regnet, og hun medga at på regnfylte dager moppet de mye. Men sko var sko. Jeg hørte hva hun sa, og har siden forsøkt å vandre rett inn på trening med utejoggeskoene mine. Men det føles fortsatt veldig forbudt.

Utsnitt fra maleri av Rene Magritte (1934), utstilt på Te Papa i juni 2020
Utsnitt fra maleri av Rene Magritte (1934), utstilt på Te Papa i juni 2020

Jeg insisterer også fortsatt på at ungene dusjer før og etter at de bader i svømmebasseng, selv om det åpenbart ikke er vanlig her (i Norge vil jeg si fellesdusjing er dusjet i sterke normer, dog motstridende følelser hos folk). Og jeg ber ungene ta på seg regnbukse når det høljregner selv om regnbukse er et fremmed konsept her. Kiwier liker å si at de er ute i all slags vær, men i praksis får ikke barna leke ute i friminuttene eller på skolefritidsordningen når det er mye regn. Sportsarrangementer og ekskursjoner blir også avlyst om været er dårlig, noe vi først lærte etter et bomoppmøte i regn. Sånn sett er regnklær mindre nødvendig enn hjemme, men jeg har enda ikke gitt opp håpet om at ungene kan få leke litt ute når de først er kledd for det. På noen områder er jeg åpenbart tunglært. Jeg tar meg også fortsatt i å gjøre rare finter i trappeoppganger og på fortau, og synes det er vanskeligere å krysse gater siden kroppen fortsatt ikke har vent seg helt til venstrekjøringen. 

Jeg har derimot slutta å sende ungene alene på butikken etter at jeg skjønte at mange kiwier mener det er totalt uansvarlig foreldrestil. Selv om også det tok meg flere måneder å finne ut. Her er reglene at barn under 14 år ikke skal være alene hjemme. Det er veldig fremmed fra et norsk perspektiv. En åpenbar konsekvens er en blomstrende «nanny»-industri, og at langt flere foreldre (primært mødre) er hjemmeværende eller jobber deltid. Da jeg fortalte niåringens venner at hun skal være alene hjemme etter skolen daglig når vi kommer hjem igjen, trodde de knapt sine egne ører. «But that's illigal, she's not fourteen!» var utbruddet. Hva som er normalt og hva som er rart er åpenbart variabelt. I Norge ville vi nok blitt sett på som fullstendig koko om vi leide inn barnevakt for femteklassingen etter skoletid. Men vi lar oss påvirke. Selv om jeg mener ungene har godt av å være litt på egenhånd og trene på selvstendighet, kjente jeg at den prosessen får vi heller fortsette når vi kommer hjem til Norge igjen. Det er på en måte greit å bli sett på som rar, mens å være en uansvarlig forelder er et kjipere stigma.

En annen lærdom er at mye kunnskap er tatt for gitt. Det har vært interessant å være forelder til barn på en skole med en ukjent institusjonell kultur. Skolen gir stadig masse informasjon, men jeg skjønner ikke alltid hva den betyr. Typ, «i morgen skal fjerdeklassingene ha løpekonkurranse klokka 11 og femteklassingene klokka 12». Jeg skjønte at det betydde at de måtte ha klær de skulle løpe i, men måtte innom kontoret for å skjønne at det også innebar en invitasjon og mild forventning om at foreldrene skulle møte opp på gitte tidspunkt for å se på løpene.

 Det er visst kultur for det her, foreldre tar fri fra jobb for å dra på barnas samlingsstunder, kulturfremvisninger og sportskonkurranser i skoletiden relativt jevnlig. Det er på mange måter fint å få så mye innblikk i hva ungene holde på med på skolen, men det ville neppe vært forenelig med norsk arbeidskultur hvor det er vanlig med to voksne som jobber nærmest fulltid. Men så er det også langt flere hjemmeværende mødre her, kanskje særlig i såpass velstående områder som vi bor i nå. Dette manifesterer seg også i at mødre i enda større grad enn hjemme er de som trekker i trådene når barnas aktiviteter organiseres. Vi fikk flere lapper fra unger hvor det sto «my mom needs the phone number of your mum» når barna begynte å bli nok kjent med andre til å ville ha play date. Diskusjoner om det tredje skiftet har ikke nådd selv-erklærte feminister her (jeg har spurt), og jeg hørte flere kvinner fortelle om menn som var flinke til å «hjelpe til» med barna. Som om det ikke var like mye deres barn. Greit nok for en periode, men en klar kandidat for irritasjon på sikt. På trass ble vi enige om at Lars kunne følge opp lekeavtalene til barna. Og det gikk helt fint. (Og selvfølgelig var det mange unntak til denne dynamikken også).

Det er også en kulturell kontrast at det forventes at alle der vi bor har økonomi til å dekke ganske store skoleutgifter. Når skolen sendte en «request for donation» for å dekke relativt store utgifter til materialer eller ekskursjoner var det nemlig ingen anmodning om å støtte skolen økonomisk, men en pen måte å si at dette er en faktura alle må betale selv om undervisning i prinsippet skal være gratis. Det har blitt noen turer innom kontoret etter hvert, for å få svar på spørsmål som antagelig er selvsagte for de som er sosialisert inn i kulturen. Og det har blitt noen e-poster, som regel grundig korrekturlest, for det er overraskende skummelt å sende mail til læreren på et språk jeg ikke mestrer fullstendig.

Mens noen kulturforskjeller er enkle å peke på, er andre mer subtile. Det har blitt noen metasamtaler om hva folk egentlig forventer å få som svar når de spør «how are you», og om tilbud om tjenester er høflighetstegn som i utgangspunktet skal anerkjennes, for så å avslås, eller om det riktige er å takke ja. Blant ord vi ikke fant på engelsk var å «nøde», altså å tilby tjenester / mat / drikke i flere runder før mottaker motstrebende takker ja. Kollegene mine ga ulike svar på om dette var et gjenkjennbart konsept, men konsensus virket å være at vil du ha en kaffe bør du si ja med en gang, ellers risikerer du å gå glipp av den. 

Et annet forvirrende ritual er betaling av felles mat og drikke når flere gikk ut sammen. Vi er vant med å kjøpe «runder» hjemmefra, og at alle har relativt god oversikt over hvem sin tur det er til å betale, og en stilltiende enighet om at utgiftene skal fordeles ganske likt, enten umiddelbart gjennom at den ene vippser (overfører penger digitalt) til den andre, eller på sikt. I New Zealand virker det som det å være gjestfri utkonkurrerte prinsippet om å dele. Mest hyggelig, men også et eksempel på at kultur sitter hardt i kroppen. Tankene mine gikk raskt til Marcel Mauss som argumenterte for at en gave aldri er kun en gave, det medfører også en form for avhengighetsforhold og en forventning om gjensidighet. Gaver bærer en kraft som avkrever en form for tilbakebetaling, og denne kraften manifesterer seg i et veldig kroppslig behov for å av og til løpe om kapp til betalingsterminalen på puben. En takk til antropologien som kan forklare vår rarhet.

Andre ganger kan det være vanskelig å vite hva folk egentlig mener når de snakker, særlig om politiserte temaer, eller jeg kan merke (gjerne litt for sent) at jeg kanskje har vært litt for direkte eller åpen om hva jeg mener. Ordet «interesting» kan åpenbart bety svært mye. Andre ganger er det slitsomt at jeg mangler kulturelle referanser. At språket mitt er mindre presist enn jeg skulle ønske. Eller at vitsene mine forsvinner litt i oversettelsen. Eller at jeg ikke skjønner når det er riktig å svare «reply all» på e-poster eller ikke. Men akkurat det er åpenbart noe mange sliter med på tvers av landegrenser. Mens noen situasjoner kan være kleine eller forvirrende, er det dessuten av og til litt deilig å kunne forklare den sosiale inkompetansen med at jeg er utlending og ikke vet bedre. En kollega sa det direkte «du har på en måte frikort som utlending. Det gjør samtalene veldig interessante!».

Det aller viktigste jeg har lært er kanskje likevel hvor mye det har å si at folk gjør den ekstra lille gesten for å inkludere oss som nye og utenfra. For det har mange virkelig gjort. Vi har blitt invitert på lunsjer, gåturer, bokklubbmøter, middager, pubturer og hytteturer. Flere kolleger har gått over til å bli venner, men også lærere, foreldre og kolleger vi mest møtte i forbifarten, men som likevel tok seg tid til å hilse og slå av en småprat hadde mye å si for at vi følte oss velkomne. Kiwier er trivelige folk. Og aller mest inkluderende er kanskje de som selv har erfart å være utenfor sin vante habitus. Denne erfaringen tar vi alle med oss hjem. Selv om erfaringen ikke skiller seg fra hva vi har tenkt i teorien, er det noe helt annet å kjenne på opplevelsene selv. Og så tror og håper jeg det gjør oss alle til litt bedre folk. Hva mer kan man håpe å få ut av en utveksling?   

Møter meg selv i møte med andre. Bilde fra Te Papa, juni 2020
Møter meg selv i møte med andre. Bilde fra Te Papa, juni 2020